|
 Her har barna dynejakke som del av skoleuniformen. Sa Pa er landets kaldeste by, sies det; 16 grader og regn.
 Kunne vært Bergen, hadde det ikke vært for skoleuniformen. Fjell har de også rundt omkring, sikkert 7 hvis man teller etter godvillig.
Fansipan (Phan Xi Phang) er landets høyeste med 3 164 meter høyere enn Sørkinahavet,
2 ½ kilometer høyere enn Ulriken. Selv dystre grantrær er på plass.
Kanskje var det herfra de kom, da de for tusener av år siden la ut på vandringen vestover og motbeviste påstander om at trær ikke kan vandre.
 Men her – til forskjell fra Bergen – vimser hundrevis av øyenstikkere omkring, dessuten hundrevis av landsbykvinner
i bunad som selger hjemmelagde suvenirer. Draktene til H’Mong-kvinnene er svarte, men med fargerike border, mønstrede ermer og krager.
På hodet har de forskjellige ting, for eksempel rutete og fargerikt tørkle eller en blåsort ovnsrørlignende kalott som er
åpen på toppen som en skorstein. Knekorte – ikke foldeskjørt, men foldeshorts. Dessuten leggvarmere, altså knestrømper uten fot.
Store og tunge sølvdobber i ørene. De fleste bærer paraply for å holde drakten tørr eller huden hvit, alt etter været.
De som ikke har en baby hengende på ryggen har gjerne en flettet stråkurv. «Shopping!» roper de forhåpningsfullt. Vennlige H'Mong folk ble kjent for et internasjonalt publikum gjennom Clint Eastwood's film Gran Torino (2008).
 De mest avanserte spør først hvor du kommer fra,
hvor lenge du skal være her, hvor mange du kommer sammen med.
Dermed er kontakten sluttet, og de inviterer deg med til landsbyen sin. For her er guiding en lukrativ geskjeft, og de fleste turistene kommer hit for å gå tur i villmarken, i fjellene, fra landsby til landsby, fra tåkedott til tåkedott. Men her er også andre tilbud, for eksempel mange mer eller mindre fristende etablissementer for spa. Hvorfor kommer ikke ordet fra Sapa?
Fra hotellet til jernbanestasjonen – Ga Ha Noi – spaserte jeg gjennom regnet under full oppakning. For mosjonens skyld; hadde sittet stille i puben hele dagen – liksom dagen før. Jeg er jo egentlig en mosjonær: Gå ut i all verden – nei, løp ut i all verden! Gikk meg nesten ikke bort en gang, fant fram på under en time.
Etter anbefaling bestilte jeg køye på luksusklassen, uten å få særlig luksus: En hybel med 4 køyer, så trangt mellom at bare én mann om gangen fikk ståplass til for eksempel å kle på seg. Men det var rent og pent, hvitt laken og dyne. Likevel vrient å få sove med kraftig og taktløs hamring fra hjul eller noe annet mekanisk. Togturen tok nesten 10 timer fra Ga Ha Noi.
Ga Lao Cai er siste jernbanestasjon før Kina.
 Navnet mitt sto på en plakat, og jeg ble loset til en halvstor buss som etter hvert ble helfull. Ankom Sa Pa med buss etter en times kjøretur – 35 kilometer. Framme i Sa Pa ble turistene fordelt rundt omkring; jeg hadde bare bestilt transport, fikk likevel beskjed om å gå ut av bussen ved Hotel Hoang Ha. Der har jeg et digert rom med stor altan, tunge mahognimøbler og badekar. Inkludert frokost, der det serveres omelett og honningpannekaker, betaler jeg $17 for natten.
|
