|
 Byen heter Ho Chi Minh og ølet heter Saigon. De serverer grønn Saigon og rød Saigon; henholdsvis lager og eksport. Forskjellig smak, men samme styrke så vidt jeg kan bedømme. En halvliterflaske kan drikkes på fortauskafé eller for 12 eller 30 tusen; avhengig av hvor mye ekstra service de mener å tilby. Selger de bare øl, koster det omtrent tre og en halv krone, skal du ha oppmerksomhet fra vakre, unge jenter, må du ut med en tier. Her er så mye øl du kan drømme om, men det er kaffe som er overraskelsen. I Saigon, kanskje i hele landet, tas kaffe alvorlig. Den trekkes rett opp i glasset ditt. Sterkt. Skikkelig smak. Men du må være tålmodig og vente til den er trukket ferdig.
 Kjøpepresset er også sterkt, enten det gjelder solbriller, bøker, skopuss eller jenter. Jeg trenger ingen av delene. I løpet av 15 minutter avviste jeg 15 solbrilleagenter og 15 skopussere. Sistnevnte er som mygg; uten at du merker det, setter de seg ned under bordet og plutselig er de i gang. Men avvisningen ordnes med et par smil i stedet for spark. Sigar- og sigarettselgerne er enda enklere, for røyking er som kjent ute, skjønt kanskje ikke blant vietnamesere. Men de har imponerende kolleksjoner av røykesaker i stresskoffertene sine. Blekksprutselgerne, de som tilbyr tørket blekksprut som snacks – som om en sprut kan bli tørr – holder avstand på syklene sine, for de er nok vant til at utlendingene ikke bryr seg om varene deres, spesielt lukten.
 Det er en slags Khao San gate dette her, altså en gate for backpackere, som den i Bangkok. Dessverre ingen restriksjoner på trafikken enda, men det vil nok presse seg fram, for her er fotgjengerne så dominerende at de kjørende blir ydmyke minoriteter.
 Fortauene er ikke brede nok til både servering, reklameplakater og folk. Jeg antar at de som har leiet hotellrom i her i Duong Bui Vien (duong betyr gate), vil måtte lide under – eller over – underholdningen etter sengetid. Selv var jeg heldig og valgte – ikke det første og beste – men det andre tilbudet som dukket fram da jeg entret et lite sidesmau etter motorsykkelturen. Hotellet heter ”Ipeace”; høres ut som Apple er i ferd med å overta de tingene som teller. Kanskje dukker ”Iluck” og ”Ihappiness” opp seinere. Eiendomsskatten blir beregnet – eller har blitt beregnet – etter fasademeter. Dermed er husene smale, høye og dype. De som vil ha noe så sjeldent som værelse med vindu, må betale en del mer enn mine 20 dollar. Jeg tar til takke med klimaanlegg. Reint er det også, faktisk helt topp for folk som bare skal sove, dusje og gå på do.
|
