Grenseproblemer

Man blir ønsket velkommen til Vietnam med meldingen: ”Som skandinav har du 15 dagers visumfritt opphold i landet.”
”Men jeg har sett en nettside som sier at det er utvidet til 30 dager.”
”Det vet jeg ingenting om. 2 uker. Kan jeg få se flybilletten?”
”Hvilken flybillett?”
”For utreisen.”
”Det har jeg ikke. Har ikke bestemt når, hvordan eller hvor fra jeg skal reise ut.”
”Men du må ha returbillett for å få 15 dagers opphold i Vietnam.”
”Men jeg vil være her i fire uker!”
”Da må du jo visum.”
”Kan du gi meg visum?”
”Nei.”
”Så da slipper jeg ikke inn i landet?”
”Hør her. Jeg skal hjelpe deg. Du får to ukers opphold, men i løpet av den tiden må du søke om visum.”

Dermed blir jeg loset forbi køen, får mitt blå stempel nummer 275A, men tydelig merket at landet må være forlatt om 16 dager. Det gikk i hvert fall raskere med meg enn med dem som sto i køen. Kanskje også med dem som hadde visum. Dessuten var mannen ganske høflig. At ikke alt sånt kan ordnes ved en stor kontrollstasjon som på flyplassen, er ikke særlig turistvennlig. Spennende å se hvordan dette går videre.

Da jeg kommer ned, har den effektive kommunistiske logistikken allerede fått sekken min flyttet fra bagasjebåndet; bare å dra den med og passere tollen. En skannemaskin bekrefter at det ikke er våpen i den. Men så må jeg ha penger. Her gjelder dollar, men også vietnamesiske dong. En krone er verdt omtrent 3 500 dong, for en dollar får man 20 000. Alle dongene skal kunne komme ut av minibanker. Den eneste jeg oppdager inne i terminalbygningen tilbyr ingen meny med alternative beløp. Den spør hvor mye jeg vil ha. Jeg foreslår 5 millioner, 1 400 kroner. Men da får jeg kortet i retur med melding om at beløpsgrensen er overskredet. Hvor grensen går holder den hemmelig. Ingen grunn til å bli sint på en maskin, den har ikke en gang skuldre å trekke på.

Utenfor er det flere minibanker. Prøver 4 millioner. Det virker. En høflig mann, som kanskje ser alle pengene, tilbyr drosje til sentrum for 20 dollar. Ifølge guideboken er dette dobbel pris. Jeg går ut av flyplassområdet, forserer et par gjerder. Det har nettopp regnet og tordnet, slett ikke plagsomt varmt. Sikter langs en blå pil som peker mot sentrum. En mann med motorsykkel stanser:

”100 000 til sentrum?”
”For mye,” svarer jeg, skjønt prisen nå er halvparten av veiledende, og været er fortsatt truende. Kanskje lurt å komme seg i hus?
”50!” foreslår han og viser meg en 50 000 dongseddel.
”OK.”

Men det er ikke han som skal kjøre. En ung gutt får oppdraget. Han kjører fort. Alle kjører fort i Saigon-trafikken, men han kjører fortere. Og trafikken består stort sett av motorsykler, som oss. De skifter felt og baner, finner trange passasjer mellom hverandre, beregner avstander og fart. Små avstander, stor fart. En motorsykkel er jo smal, men når avstanden er liten og man tar hensyn til balanseproblemene med en tohjuling, er det skummelt å tenke på at det som stikker lengst ut på de to flankene er mine knær. Jeg syntes å kjenne noe i værhårene, men det kan ha vært innbilning. I alle fall en god følelse når turen er over og knærne intakt og vi har stanset ved Pham Ngu Lao, byens distrikt for individuelle reisende.

Jeg kom rett fra minibanken, og føreren har ikke vekslepenger. Dessuten forstår han ikke engelsk. Jeg greier å veksle en hundrelapp hos en drosjesjåfør. Men min fører virker uforstående da jeg overlever 50 000 dong. Kanskje var ideen å lure meg? Han krever den andre femtilappen også. Jeg kunne ha tatt sekken og gått, men foretrekker å tro det var en misforståelse. Etterpå sier folk at 100 000 var en bra pris.

Grønn Saigon