Ne mutlu türküm diyene – Ardahan
 I dag morges var jeg i gang tidlig, men ble
stanset en time av veiarbeid. Sånt skjer i Tyrkia. Man venter pent og
disiplinert bak bakerste kjøretøy uten å ane hva som foregår langt der
framme, rundt en sving, uten å vite når du kan komme videre. Greit for oss
som har tid, men landet er fullt av utålmodighet. Derfor passerer mange
rekken av ventende, lastet med argumenter for at sperringen gjelder de
andre, at noen må kunne lage et unntak nettopp for dem. Ikke ulikt
forklaringer som
 brukes til å forsvare korrupsjon. Selv setter jeg meg på
en stein og ser på Çoruh-elven som er rammet inn av popler; slanke,
høyreiste og stolte som masaier. Hadde ønsket å få et bilde av møtet
mellom den grønne Barhal og den skittengule Çoruh, men i løpet av natten
har også den grønne rukket å bli gul. Det er vel sånt som skjer med
elvevannet etter tungt regn, at det farges av ekstra gjørme som kanskje
lengter etter havet.
 Lengsler og drømmer var det vel som fikk
noen til å bygge Dolishanekirken oppe i lia to mil fra Artvin –
provinshovedstaden med bare bakker, som jeg droppet fordi jeg har vært der
før, og fordi den ikke er spesielt severdig. Det har den i
 grunnen til
felles med de fleste tyrkiske byer. Og georgiske kirker, skjønner jeg
etter hvert. Muslimene har visst funnet kirkene en smule truende, for
enten har de etablert en moské inne i kirkebygget, eller de har laget seg
en vegg i vegg. Lett å lage moské: Et rektangulært betonghus malt i hvitt,
grønt eller gult, et rør med spiss propp i enden som minaret, og kanskje
en pakning eller to rundt røret, som får det til å minne om en enslig,
diger kjerringrokk. Det høres mumling utenfra Dolishanemoskeen. Ifølge
ukeprogrammet som er festet på porten, er det koranopplæring for unge
gutter som foregår. Hvor guttene kommer fra, står det ingenting om, ikke
flere enn fire hus å se. Sånn er det, du reiser rundt og ser bare trær og
fugleskremsler, stanser, og det viser seg at det er folk overalt.
 Og kanskje er det ikke trusselen fra en
kirke som skaper en moské, men moskeen som er tegn på hvordan et kristent
område blir muslimsk. Det handler om identifikasjon og ikke genetikk,
nyorientering og ikke flytting: Muslimene som bor her i dag er nok
etterkommerne etter de kristne som bodde her før, som nordmenn er
etterkommere etter middelalderens åsatruende og dagens palestinere etter
fortidens jøder. Diasporaen var et elitefenomen. Skjønt folk konverterer
til nye makthaveres religion, fortsetter de å be i de gudshusene de har,
inntil kanskje vedlikeholdet av de svære bygningene ute i bushen blir for
vanskelig. Da bygges nytt med enkleste midler. Den visjonære Mustafa Kemal
Atatürk forsto nok dette fenomenet da han skilte mellom kristne og
muslimer og tilbød enhver muslim som bodde innenfor landets grenser å
kalle seg tyrkisk: ”Ne mutlu türküm diyene” – "Lykkelig den som kan si: Jeg
er tyrker". Men han – eller makthaverne som fulgte i det som lignet
sporene hans – undervurderte tiden som trengs før folk endrer sin
identifikasjon. For det tar generasjoner. Dessuten skjer det neppe under
tvang. Militæret skaper ikke tyrkere ut av kurdere. Tvert imot, de lager
bare trass... |
