Skal skal ikke – Erzurum

”Arz – er – rum” skal bety ”romernes land” på arabisk. Persere, arabere og tyrkere kalte de gamle bysantinerne for romere. Selv den gamle perseren Mevlana Callaludin Rumi, fikk tilnavnet ”Rumi”, kanskje fordi han levde vestenfor, nemlig i byen Konya – eller Ikonium. Enda lenger vest kalles fortsatt Trakia-siden av Bosporos for ”Rum”. Men så var da også det bysantinske keiserriket fortsettelsen på romerriket, inntil det falt i 1453 da Mehmet II Fatih (Erobreren) tok over Konstantinopel.

Jeg jukset, tok fly fra Istanbul. Var forberedt på å trosse prinsippene og praie en taksi fra flyplassen, men Erzurum kommune stiller med flybuss; gammel og skranglete, men den virker. 10 kroner koster den kommunale transporten inn til sentrum. Og da jeg skulle finne hotell, stolte jeg ikke på guideboken som hadde foreslått drosje. Jeg sjekket inn i fjerde etasje på Otel Emra til 25 TL, altså 100 kroner for natten. Rommet er greit, men badet er så lite at det ikke er plass til håndvask. Tannpuss krever meg ned på gulvet til dusjkranen, og da er det lurt å huske å sette hendelen riktig først, ellers blir det en uprogrammert dusj. Dessuten må jeg ikke glemme at rødt betyr kaldt mens blått står for varmt vann. Varmt vann har også den hyggelige mannen på gatehjørnet. Han tjener sitt brød ved å selge te fra en samovar, tilbyr plastikkrakk for dem som vil sitte. Til et glass te hører to sukkerbiter. Sukkeret kjøper han i stenger som klippes i passende biter med avbitertang – en sukkerbitertang. Sånn får han spredt bakteriene sine i teen.

Det er fredag og fridag for flere enn ferierende. Troende muslimer tyter inn i og ut av moskeene. Folk underkaster seg selv i moskégården eller i den hellige hagen hinsides, mens muezzinene kjører ekstranumre for å underholde oss alle. Og samtlige severdigheter vender mot vest. Når solen endelig står riktig for å belyse en viktig inngang eller vegg, er den skjult bak tunge ettermiddagsskyer, og regnet starter. Da gjør det ikke noe at ølserveringen er skjult i enda mørkere kjellere. Her er veggene dekorert av jazzfreskoer i tegneseriestil med glade mennesker og skummende Efes-pils. For lykkelige er dem som får tilstrekkelig med skummende Efes-pils. I dette livet, ikke bare i det hypotetiske neste: Å satse på lykken i dette livet, sier predikanten, er som å bygge luksusbolig av sand på stranden. Den forsvinner med tidevannet, om ikke før. Herren forbød hasardspill (i tillegg til alkohol) – som om ikke ofring av jordiske gleder i bytte med løfter om himmelske ikke er den tøffeste gambling av alle. Men hvorfor må de røyke så jævlig her inne? Røykeloven i Tyrkia, som ble innført i fjor, forbyr røyking i alle lokaler der folk ferdes, unntatt barer og restauranter. Snart kommer disse etter. Det er sikkert røykelov i Paradis også.

Når det regner i Erzurum, renner det ekstra mye ned på fortauene. For rennene i takskjeggene er tette, dessuten er altanene drenert med rør som peker rett ned på de uskyldige fotgjengerne. I god kremmerånd: Man tar en by pass operasjon som velter egne problemer og kostnader over på fellesskapet. Har aldri vært så mye regn som i år, klager folk. Kanskje Gud er sint på oss? Og jeg, som forlot en kjeller og trodde det hadde stanset, søker tilflukt i en ny bule. Çok yağmur, çok bira – mye regn, mye øl. Her går det i hvert fall an å se ut av vinduet når – hvis – det slutter. Og her har de ikke bare halvlitere, men 0,7, som de leverer fordi jeg bare ber om øl. Livet er ganske bra, tross regnet. Og nå kommer peanøtter – usaltede med skall, slik jeg liker dem best. En hjelpsom gjest gir meg veiledning. Han antar vel at disse nøttene, som er tildekket som troende kvinner, er ukjente for en vestlig turist. Han vrir halsen av dem og lar drakten falle til gulvet. Jeg protesterer, liker ikke å produsere unødvendig arbeid for et tjenerskap. Jeg kaster mitt skall i askebegeret. Men dette er nesten like syndig for røykere som sko i moskeen er for troende. Dermed setter de ut eget skallbeger i tillegg til askebegeret, som jo, hos meg, ikke skal brukes til annet enn skall.

Selv her skrur de musikken av når ezanen lyder. Pussig at den trengte gjennom deres egen musikk; kanskje de ser på klokken? Det er så kaldt her inne at noen av gjestene har bestilt stråleovn. En ung jente har overtatt serveringsvakten, hun titter i boken jeg leser og spør hvilket språk vi snakker i Norge. Boken er tilfeldigvis arabisk i original – disse tegnene har hun kanskje lært på koranskolen? En gjest ser over skulderen hennes på skrifttegnene og nikker gjenkjennende. Men den norske versjonen virker fremmed. De trodde vi snakket engelsk eller tysk i Norveç.

Hånden til Josef i fare