Når Narvestad våknerAir Baltic er som andre flyselskap: Personalet snakker sammen på engelsk, skjønt annonseringen til passasjerene først gis på latvisk. Når sjåføren krever at de ansatte skal sette seg, sier han: ”Cabin crew take your seats”. Og så ber de oss selvsagt om å følge med på denne evinnelige oppvisningen, der vi – som sitter fastspent i setebeltene allerede – lærer å ta dem på. Og ta dem av i fall vi sitter fast når vi skal på do eller rote i bagasjehyllen. Så forteller de oss – med demonstrasjon – hva vi skal gjøre hver gang flyet lander i vannet. Jeg har flydd mye, men aldri hatt behov for den kunnskapen. Hva om vi datt ned i fjellene – burde de ikke spedd på med fjellvettreglene? Første etappe går over Østersjøen til Riga. En liten flyplass, der man kan kjøpe øl i Narvesen-kiosken. Ja, det er faktisk Narvesen. Praktisk å dra om Riga. Nesten på veien, passe langt øst til å vende meg til de nye tider, altså klokka stilt en time fram. ”Pinse” het den bevegelsen på sjømannsspråket. Man stilte ikke klokken, man pinset den. Et par timers venting foran den latviske Narvesen-kiosken og jeg får lære sjøvettreglene på nytt. Og Air Baltic er presis. Hemmeligheten med å være presis er å lage romslige tidsplaner. Det har Norwegian skjønt, og det har altså Air Baltic forstått. De har også forstått at man skal bruke få kabinansatte, dessuten ta seg betalt for mat og drikke. Dermed ønsker nesten ingen servering. Er jo derfor det er billig å fly.
På flyplassen i İstanbul – Atatürk International – er det som alltid effektivt. Passkontroll og bagasjelevering. Snart står jeg på metroen underveis til busstasjonen – til Esenler Otogarı. Sikkert landets største, jeg skal til terminal 139 for å finne Kale Seyahat, busselskapet som trafikkerer rutene hitover. Var forberedt på å måtte overnatte underveis, for ruten til landsbyen Kıyıköy er tynt bebusset.
Transporten fra İstanbul er stipulert til tre timer. Og den tok tre timer. Da skal det ikke være nødvendig med te- og tissepause, men også dette var innlagt. Dessuten mange andre stans for å slippe folk på og av. Forbrenningen av de 18 sigarettene i førersetet krevde ingen reduksjon i farten. Til tross for en av verdens strengeste røykelover, som også annonseres på plakater rundt omkring med bøteprisliste for brudd: Ingen bøtelegger en kjederøykende bussjåfør for å forpeste luften til femti passasjerer. En bussjåfør er kaptein på sin buss, og kapteinen er konge ombord. Mens jeg sitter på verandaen til Pansiyon Yaprak og skriver dette, reiser én av fire menn seg fra bordet bak meg. De har nok sittet lenge med sine rakıglass. Mannen er ikke bare ustø, han kunne trenge rullator for å komme seg fram, bruker i stedet vegger, bord, stoler, gelender og bærebjelke til støtte. Ute på gaten lener han seg tungt mot bilen sin, en gammel, hvit Tofaş, og fisker nøkkelen ut av jakkelommen. En bil fra før fjernkontrollens tid. Første oppgave går ut på å treffe nøkkelhullet i bildøren. En av hans gode venner kommer til hjelp. God venn? Svirebroren støtter pasienten ned i setet og setter nøkkelen i tenningen for ham. Dermed er pasienten på plass, motoren ruses kraftig, slik også føreren hadde rust seg, før de forsvinner oppover gaten mens katter, bikkjer og kyllinger skvetter unna. Narvestaden i meg vokser seg stor og ustyrlig, jeg vender om og spør om ikke en god venn og samfunnsborger burde ha stanset denne turen. Men der tok jeg visst feil. Det slår meg at det noen ganger, er for lite, ikke for mye Islam. |
Smak av fugl
|
Fotogalleri