Med taksameter gjemt i sin hvite kappe

Jeg spiste kyllingsuppe med kokosmelk – eller kokosnøttsuppe med kylling, om man vil. Snart får jeg kanskje ananas, som smaker mye bedre her enn de man får kjøpt hjemme. Dessuten får man dem ferdig skrellet og oppdelt. Fikk i hvert fall øl: Chang – elefantøl, fordi Singha – løveøl – ikke serveres på store flasker i den restauranten. Chang er av en eller annen grunn billigere, men det er alt for sterkt, 6,5 %, mot løveølets 5 %. Og mens jeg sitter med ølet som allerede etter første flasken går rundt i hodet på meg, må jeg avvise 15 suvenirselgere. For det er altså ikke sånn at man kan sende ut budskapet én gang for alle: Jeg kjøper ikke suvenirer! Dessuten skal jeg ikke på billig – nesten gratis – rundtur med tuk-tuk. Førerne har avtaler med eksklusive skreddere og smykkeselgere, for å bortføre sånne som meg – altså faranger – til nettopp deres forretninger. Bak i en sånn motorsykkeldrosje sitter man høyere enn føreren, med et tak over som går ned på sidene. For å få utsikt fra en tuk-tuk, må man bøye seg ned, nesten legge seg i setet. Ganske ubehagelig i lengden. Likheten mellom tuk-tuk og det sterke chang-ølet: Begge er billige, begge tar deg med rundt og reduserer oversikten.

”Hvor kommer du fra?” innleder de frieriene sine. ”Fra Farangistan”, svarer jeg. Det er ”faranger” de kaller oss, alle vi med europeiske røtter og utseende. ”Falangistan?” spør de undrende, for mange har vanskeligheter med r-lyden i alle dens varianter. Landet har de dessuten ikke hørt om, og mens de prøver å samle løse tråder i sine geografikunnskaper, har jeg rukket å komme meg videre.

Diskomusikk i Kao San gaten. I den neste restauranten har de helflasker med Singha. Rett over gaten annonseres ”Very strong coctail” til 80 Bath, altså 15 kroner, og Thai whisky til 180 bath. For bøtta. Noe kiler meg på leggen. Godt det bare er en gul, liten spisshund, for ti minutter tidligere løp en feit rotte ut nettopp denne veien. Den kom like ut av kjøkkenet. Og personalet bare lo. En fordomsfull iakttaker ville kanskje hevdet at den stakk av fra kokken. Her skulle det norske Mattilsynet vært! Eller Rottetilsynet. Unge jenter står midt i gaten og pusher prislister for massasje: Changmassasje. Men ”chang” betyr fortsatt elefant, så det blir vel for sterkt for meg, sånn første dagen i hvert fall? Jentene er søte. Eldre kvinner, kledd i svarte folkedrakter med kyse, skal vel forestille å stamme fra en eller annen landsby, er overlesset med pyntestas og selger froskekvekkinstrumenter og pynteting skåret i tre. De er flørtete i sin tilnærming; litt for pågående, og gir seg ikke før de har vist fram hele kolleksjonen sin. Kjedelig siden de er mange og siden alle har det samme utvalget: Sett det før!

Forskjellige salgsvogner tilbyr frukt, pølser, juice, brus, grillmat og annen thaikjappmat, kokosmelk, utsøkte treskjæringsrekvisitter. Ved en stand selges offentlige dokumenter. Her kan du kjøpe eksamensbevis fra de beste amerikanske universiteter, førerkort fra New Zealand eller ID-kort for Sør-Afrika. Litt lenger nede i gaten blir jeg stanset av en diger Sikh i hvit turban. Korpusen tyder på at han driver ganske lukrativ business – elefantmassasje? Han presenterer seg ved å vise et imponerende ID-kort, som sikkert ville vært mer imponerende om jeg ikke nettopp hadde passert nevnte stand. ”Jeg kan spå framtiden din,” sier han. ”Fint”, svarer jeg. ”Du er en lykkelig mann, og du kommer ikke reisende hit aleine, men sammen med en kvinne.” Det er jo ikke galt noen av delene, men heller ikke så vanskelig å gjette at de fleste folk på ferie verken er ulykkelige eller enslige. ”Jeg kan fortelle deg hvor gammel hun er og hvem hun er, ” fortsetter den tunge sikhen overbevisende. ”Fint,” gjentar jeg, ”gjør det”. Men da må jeg følge med ham, og det vil jeg ikke. Ikke fordi jeg er engstelig, men fordi han kanskje har et taksameter sydd inn i sin store, hvite kappe. Inntil husveggen sitter en reservespåmann, en annen sikh minst like stor, og venter på tur. ”Tror du ikke jeg kan spå om framtiden?” lurer han. Og det tror jeg ikke. ”Ville du trodd hvis jeg greide å fortelle deg hvem du er og hvem din reisefelle er?” ”Nei”, svarer jeg. Og dermed mister han interessen for meg. Merkelig at en spåmann ikke kan se an sitt publikum bedre enn som så. Men kanskje det er jeg som ikke helt vet hvem jeg er, hva jeg tror på og ikke tror på.

A pub with no beer