Fra Det gylne landet til partielt selvmord

Den nye flyplassen utenfor Bangkok, Suvarnabhumi – som betyr ”Det gylne landet”, tar sikte på å ekspedere 100 millioner passasjerer årlig. Foreløpig er kapasiteten knapt en tredjedel, men terminalbygningen fortoner seg allerede som en katedral for reisedyrkerne. Høyloftet og høytidelig. Den er så nyåpnet at de fleste reklameplassene brukes til digre fotografier og opprop med ”Leve ” eller ”Vi elsker kongen”. Og de gjør visste det, thailenderne. Mange vet at han bruker store briller, men hvem har bemerket at han også har store ører? Et forsonende trekk ved en monark, synes jeg. Ser menneskelig ut, og det er vel nettopp det konger må prøve å bli, dersom de skal bli populære. Fjern og nær. På noen av bildene har han samme slips som jeg har. I thaisilke, naturligvis. Og på 1000-bath sedlene har han fotoapparat som ligner på mitt. Tror nok jeg kan like denne kongen, men de bruker altså mistenkelig mye reklameplass på ham. Sånt pleier å bety at de har noe å bortforklare.

Ny flyplass, og vi må lære oss en ny måte å komme inn til byen på. Før var det bare å skride rett ut av terminalbygningen, der en liten dame sto ved en liten stand og solgte billige bussbilletter til byen. Denne gangen skal vi bruke en hvit shuttlebuss til bussterminalen og videre med rute 556 hvis man skal til Thanon Kao San eller Grand Palace. Og det skal vi. Ingen profitører får overprise transporten inn til sentrum denne gangen; offentlig rutebuss med offentlige priser. Så billig at billettøren protesterer når jeg presenterer seddelen som flyplassens minibank har forsynt meg med, og som altså bærer bildet av kong Bhumibols kamera – ikke karma, kamera! Det ligner jo på mitt. Hun – altså billettøren – bretter sedlene elegant og sorterer dem mellom fingrene på venstre hånd: Alle rosa 100-bath rundt pekefingeren, blå 50-bath rundt langfingeren og grønne 20-bath rundt ringfingeren. Fingerferdig som en tryllekunstner. Ser imponerende ut. Men før vi kommer så langt, må vi finne oss i å vente 40 minutter. Tid er penger, spesielt ferietid, så da ville det kanskje likevel vært lønnsomt å oppsøke alternative transportører?

Da vi endelig fikk booket oss inn på gjestehuset ”My House” i Pra-Athit gaten, var det gått 3 timer siden landing. Ikke mer enn 75 kroner for en natt i dobbeltrom. Riktignok uten utsikt, men vifte, do og dusj. Bra nok. Klokken 19 – norsk tid minus 5 timer - begynte det å bli mørkt. I resepsjonen, som er både felles oppholdsrom for gjestene og restaurant, sitter ungdommelige ryggsekkturister og sløver. Kanskje venter de på at noen skal starte en ny hollywoodfilm på skjermen, kanskje er de livs- eller reisetrøtte etter for lang tid i rastløst jag etter eksotiske opplevelser. Hvis man annonserer ett år på danningsreise, er det kanskje ikke noe særlig å komme hjem før tiden er reist opp. Det gir jo det ellers så brutale ordet ”tidsfordriv” – som betegner et slags partielt selvmord – en mening.

Med taksameter gjemt i sin hvite kappe