På Ulriksbanen

Å som jeg var forelsket den våren! En ettermiddag sprang vi hånd i hånd oppover forbi Rundemanen, over Vidden og like til Ulrikstoppen i bare lidenskap. Istappene siklet og gåsungene sprengte seg gjennom forhuden. Vi hoppet og spratt så søla skvatt, rutsjet og rullet i den tinende snøen. Og nedover? Vi hadde sett "Ørneredet" på kino, og der var det nettopp en sånn gondolbane som Richard Burton red på, og hun foreslo at jeg skulle sitte på gondoltaket.

Jeg ville gjøre alt hun ba om og klatret opp på taket, la meg flatt ned så gondolføreren ikke skulle oppdage meg. Men da det gikk opp for henne at jeg aktet å gjennomføre det, ba hun meg innstendig om å la være. Og jeg nøt de inntrengende bønnene, tok det som tegn på at hun kanskje elsket meg, men trosset hennes vilje og demonstrerte at min kjærlighet gjorde meg i stand til alt.
Og mannsmot. Hvis Burton kunne, kunne jeg. Han giftet seg dessuten med en av verdens mest ettertraktete kvinner, og det ville jeg også gjøre ham etter.

Og det gjorde jeg ham også etter. Vi giftet oss i all hast, og da det var for sent å ombestemme seg, sto vi opp av søndagen og så omkring på alle hverdagene rundt oss. Men da var det altså for sent å ombestemme seg, liksom veien tilbake ikke var bedre enn veien fram da jeg plutselig reiste meg på taket av Ulriksbanen og vinket, mens folk i gondolen på vei oppover - den som het "Bruse" - ropte og pekte.

Vognene ble stoppet, de hang side om side og dinglet høyt over de spirende trærne som strakte seg mot oss. Folk stirret på gratispassasjeren i stedet for å nyte deilige Bergen som lå der kledd i tynn nattlinnet med utfordrende Nordnes erigert ut i Byfjorden og kveldsolen hengende som et speilegg over Askøy.

Men hva kunne de gjøre annet enn forarget å kjøre kabelen til ende? Har man sagt A, kan man ikke slutte allerede på O. I virkeligheten var jo den eneste faren at jeg skulle falle ned av bare høydeskrekk! Men Burton, brukte han stuntmann i ekteskapet også?