Keiserens død - 13. april 1868

Det er 150 år siden britene slo den etiopiske keiser i slaget ved Meqdela. Keiser Tewodros II tapte og skjøt seg. England kunne kanskje ha kolonisert landet, men etter seieren dro soldatene hjem. Etiopia ble – nesten – aldri kolonisert.

I midten av det 19. århundre kjempet mange parallelle keisere om makten i Etiopia. Alle hevdet nok, slik etiopiske keisere skulle, at de var fullblods etterkommere av den første Menelik, resultatet av møtet mellom Kong Salomo og Dronningen av Saba (2. Krønikebok 9:12). Egentlig var de – sett fra folk flest sin side – neppe annet enn røverhøvdinger; for hvis du reiser rundt på bygda med tusenvis av krigere, koner og elskerinner, er det nødt til å gå ut over lokalbefolkningen. Keiser Tewodros II var en folkets mann, som ville modernisere landet, avskaffe slaveri og dele kirkens jord ut til bøndene. Hvis de overlevde herjingene hans.

Religiøse og politiske ledere har til alle tider lukket øyne for konsekvensene av sine gode intensjoner. Tewodros var både religiøs og politisk leder. I starten greide han å vinne over en rekke av de andre høvdingene, men seirene rant bort i regntidene. Så snart bakken var tørr, måtte han ut på tokt igjen. Han trengte bedre våpen. Dette hadde europeerne, så han tok kontakt med dronning Victoria av England, en kristen trosfelle. For hadde de ikke tyrkerne som felles muslimske fiender? Først hørte han ikke noe fra den mektige europeiske dronningen. Han tok europeiske gisler og fikk endelig et svar. Men det var ikke Kongenes Konge verdig.

Etter hvert satt en stor flokk europeere fengslet hos den ydmykede keiseren: Sendebud, eventyrere, misjonærer og misjonærbarn, i perioder med hender lenket til føttene, slik Satan har det i sitt flammehav, om man skal tro freskoen i Tanasjøens Bet Giorgis kirke. Andre europeere måtte lage kanoner til keiseren. Jo større, jo bedre.

Om Tewodros ikke var stormannsgal, så ble han i hvert fall ganske sprø. Etter beskrivelser å dømme, var han full av omsorgsfullhet, kjærlighet, ustabilitet og brutalitet, en kombinasjon av trekk som gjerne forbindes med psykopater. På slutten av karrieren hadde han trukket seg tilbake til en leir på det flattoppede fjellet Meqdela, og brukte utslitte og trofaste soldater til å trekke og skyve den siste og endelige kanonen opp de bratte fjellsidene. Morteren var støpt av skrapmetall og mynter, veide 7 tonn og var døpt Sevastopol, etter byen der et av Krimkrigens kjente slag sto. Russerne er også ortodokse. En plass i Addis Abeba, der Churchill-avenyen krysser Gandhi-gaten, bærer navn etter keiser Tewodros. Og midt i denne grønne rundkjøringen står i dag en kopi av Sisyfos-symbolet Sevastopol.

13 000 soldater fra den britiske hær, de fleste indiske, med hester, kameler og 44 indiske elefanter strevet seg opp, ned, rundt og gjennom det utfordrende terrenget fra Rødehavet til det etiopiske høylandet - kanskje 600 kilometer i luftlinje. Ferden var tøff, men kampen gikk greit og den tapende keiseren tok sin pistol og skjøt en kule mellom leppene sine. Den rojale pistolen var en gave fra dronning Victoria. Men før selvmordet rakk Tewodros II å slippe sine 2 - 3 dusin europeiske fanger løs. De kunne like gjerne ha blitt likvidert. Dette skjedde 13. april 1868, 2. påskedag.

Ja, det kunne lett ha gått annerledes for gislene, for keiseren prøvde å skyte seg også på første påskedag. Pistolen klikket. Offiserer og rådgivere mente at europeerne skulle likvideres. For var det ikke deres skyld at den fiendtlige armeen kom? Men den uberegnelige Tewodros og upålitelige pistolen ville det altså annerledes.