Telefonskrekk

Tre dager i uken, fra han var 5 til han var 10; i fem lange år passet han telefonen for sin far. I fem år satt han og stirret på det svarte, sovende, truende telefonapparatet, mens han mumlende gjentok hva han skulle svare dersom det våknet; holdt seg fast i armlener, bordkant, sofapute, stolben; for ikke å hoppe høyt om det skulle ringe. I fem år! Først det femte året ringte telefonen. Da grep han røret raskt, skjelvende med begge hender, ville kaste det i gulvet, men kjente, overrasket, at det ikke var varmt.
Telefonen ringte flere ganger dette siste året, men han rørte aldri igjen røret. Mange ganger hadde den ringt før hans far forsto at han ikke tok den. Men faren skjønte ikke hvordan gutten satt skrekkslagen og stirret på den blanke, støyende bakelittpanteren og håpet den snart ga seg, ønsket den aldri hadde våknet.