Min gamle tante

Dette handler om min tante. Hun ble funnet uttørket og sterkt forkommen på gulvet i leiligheten sin, der hun hadde ligget et uvisst antall dager. Uken før hadde hun hatt en opplevelse som muligens kan ha gjort mer inntrykk enn hun ville innrømme da hun fortalte om den.

Hun sto ved gatedøren til leiegården i Maridalsveien og fumlet med låsen, da hun hørte skritt bak seg. Uten å snu seg, sier hun:
"Jeg får ikke til dette her, kan du prøve?"
Hun mente selvsagt at den som eide skrittene skulle prøve med sin egen nøkkel, men da den ukjente grep den svarte nøkkelpungen hennes og hun oppdaget at hånden hadde samme farge, kom hun til å tenke på at han kanskje ikke hadde noe i leiegården å gjøre i det hele tatt. Ung var han også. Han åpnet, rakte henne nøkkelpungen og de gikk begge inn i oppgangen. Men hun kunne ikke fri seg fra tanken om at hun hadde sluppet inn en fremmed - min tante har slett ingen rasefordommer, men hun er 80 år, spinkel og krokete. Det er ikke sikkert det er så lurt å geleide fremmede ungdommer opp til din egen leilighet, dessuten hadde han sett litt rart på henne. Gjennom et langt liv lærer du kanskje å gjenkjenne uvennlige blikk.

Derfor gikk hun ned i kjelleren, tenkte hun skulle stå stille der og høre ham forsvinne inn en dør. Men han fulgte etter, og nå viste det seg at min tantes engstelse ikke var ubegrunnet. Han grep tak i håndvesken hennes, og dersom hun nå hadde fulgt spillereglene, ville det sikkert gått ganske bra, for det var neppe mer enn et par hundre kroner i den. Men min tante er barnløs og enke, og i fjor døde også hennes yngre søster, min mor, som var hennes aller nærmeste venn. Hun hadde på forhånd forestilt seg en sånn situasjon, og bestemt seg for ikke å gi fra seg håndvesken uten motstand. Og dermed veivet hun nøkkelpungen og traff ham på kinnet, mens hun ropte:
"Det der er ikke noe fint gjort!"

Ingen av dem slapp taket i vesken, men han fikk åpnet den, stakk hånden nedi og vrengte veskeforet opp slik at en liten pung falt ut. Nå slapp han vesken, bøyde seg ned og plukket opp pungen. Hun rakk å gi ham enda et slag med nøklene før han sprang opp i trappen, mens han undersøkte pungen og dro innholdet ut. Da han så det bare var bilder, kastet han pungen tilbake til henne, og sendte henne et smertefullt blikk, løp videre og rømte ut på gaten.
"Det var som om han angret på alt sammen og ville gjøre det godt igjen", fortalte hun.
Hun bestemte seg da for at hun ikke skulle anmelde det, men hun ropte etter ham:
"Du må ikke tro at det var noe snilt gjort!"

Han fant ikke de to hundre kronene, men episoden kostet henne sannsynligvis helsen. Den lite profesjonelle raneren har kanskje fått en lærepenge, men han vet ikke at han er skyld i noe langt verre enn veskenapping. Noen uker seinere var hun død.