Et spark eller kanskje to

Han var i utgangspunktet ikke den verste, første sparket var heller ikke så kraftig. En lærepenge, skillemynt. Jeg hadde tross alt ansvar for at vi satte oss i respekt. Men da han skrek, kvapp jeg og kjørte støvelspissen inn i magen hans.
Det var ren refleks, hva skulle han bælje sånn etter? Han krøket seg sammen uten en lyd, og jeg ble engstelig.
"Våkn opp", ropte jeg og dyttet i ham. "Våkn opp, ditt jævla svin!".
Det rant blod fra munnviken hans, jeg var redd sparket hadde skadet vitale deler, støvelen min var kraftig. Ikke så mye blod, og det virket ikke som om noe var brukket.
Da han endelig kom til seg selv, var jeg forbannet. Det var faen meg på tide. Det hadde jo ikke vært meningen å skade ham alvorlig. Men hva mente han med å ligge der og stirre på meg med det blikket?
"Det var ikke meningen, hører du!"
Det virket som han ble borte igjen. Jeg hadde liten tid, hadde akkurat den ettermiddagen avtalt å hjelpe min sønn med modellbyggesettet han fikk til jul. Men jeg kunne jo ikke etterlate mannen i denne tilstanden. Det var ekkelt å ta i ham, så jeg dultet til ham med støvelen. Ingen reaksjon.
"Slutt å syte", ropte jeg, "det var din egen feil!"
Jeg dultet litt kraftigere, et lite spark, kanskje. Det hjalp. Men igjen kom han med dette fordømte blikket. Hva mener han med å anklage meg?
"Jeg har liten tid, skjønner du det!"