”Vi undertrykker ikke kvinnene! Vi, muslimer, elsker kvinnene våre”, sa imamen. ”Kvinnene er våre smaragder, og du vil vel ikke legge en smaragd ubeskyttet ut på gaten?”

Men en smaragd har ingen vilje. Smaragder har ikke behov for frihet. Og man gifter seg helst med disse smaragder mens de fortsatt er barn, slik at de kan slipes som man vil, i håp om at heller ikke de skal rekke å skaffe seg en egen vilje, oppdage at de faktisk er mer – noe annet enn smaragder. Man temmer jo dyr på den måten. Former dem som lam, valper, kalver, kyllinger.

Videre prøver man ofte å holde dem unna utdanning, kunnskap, liksom slaveeierne nektet slavene å lære å lese. Mange var glad i slavene sine, men bare så lenge de spilte rollene sine som forventet, liksom muslimene er glad i smaragdene sine så lenge de agerer som smaragder.

Den uvitende gjør ikke opprør, med kunnskap øker makthavernes usikkerhet. Dette skjønte slavedriverne. Også katolikkene protesterte da Luther oversatte den latinske bibel til folkets språk. Tenk om allmuen tolket skriften annerledes, tenk om de fant skriftsteder som ikke støttet kirkens budskap. Selv Herren ville nekte menneskene å spise av Kunnskapens tre. Tenk om de begynte å tenke selv. Og Koranen er fortsatt helst tilgjengelig på et arkaisk arabisk, slik at bare den som leser gjennom autorisert fortolkningsfilter får tilgang.

Skrittet fra polyteisme til monoteisme var framskritt for noen, tilbakeskritt for andre. Vanskeligere å forestille seg eneherskere i en tradisjon med flere guder. De semittiske, de abrahamittiske religionene er laget i patriarkalske samfunn, av et patriarkat for et patriarkat. Islam betyr underkastelse, av Islams fem søyler gjelder kun den ene forholdet mennesker i mellom. ”… mannen er kvinnens hode, slik Kristus er kirkens hode; …. Som kirken underordner seg Kristus, skal kvinnene underordne seg sine menn i alt”, krever Paulus (ef 5. 23 –24).

Dermed kunne Abraham ustraffet operere som hallik (1 mos 12 og 20) og i lydighet ofre sin kjæreste eiendom, sin sønn (1 mos 22). Hans rettferdige nevø Lot tilbød døtrene sine til mobben utenfor. Herren ga sin sønn (Joh 3.16) og han blir tilgitt sine straffedommer ut fra en begrunnelse om at man eier sitt skaperverk og kan gjøre hva man vil med sin eiendom.

Men dette er jo helt feil. Man eier ikke sitt skaperverk. Ingen ba om å bli skapt, ingen krevde å bli født. Viktigere enn at barna hedrer sin far og sin mor, slik det kreves i det 4. budet (2 mos 20.12), er at foreldre hedrer og forsvarer sine barn. Foreldre skal gjøre barna selvstendige og bidra til at de får lykkelige liv. Bibelhistorien forteller om én skapelse og mange drap og ødeleggelser, samt gjentagne krav om underkastelse og tilbedelse, idet edelsteinen (smaragden) i skaperverket, menneskeheten, ikke oppførte seg som edelsteiner. Dessuten har en rekke troende forstått sin allmektige gud dithen at de har kunnet hevne seg på hans vegne. En ufeilbarlig og allmektig skaper burde ikke trenge bistand fra feilbarlige skapninger.

Dette skriver seg fra en tradisjon der kvinnene, så vel som barna, blir ansett som en del av eiendommen. Og liksom man kjøper flere sauer hvis man trenger, skaffer man seg flere kvinner ved behov. Ingen spør sauen om den ønsker handelen, men den klager ikke.

Med sånt filter blir de gjerne blinde for det spinkle budskapet i boken som stort sett er fylt med gjentagelser. Men det er plass til løftet om de kjølige bekkene og alle jomfruene i Paradis. Sånne løfter er neppe avgitt for å friste kvinnene.