For det kunne vel like gjerne vært slik:

At da Herren skapte menneskene, i sitt bilde, skapte han dem opp i trærne - Antropos Dendrotos. Den forbudne frukten var den som lå på bakken, nedfallsfrukten. For han nektet dem å klatre ned. Ikke fordi han var redd konkurranse; sjalu, for sjalusi bunner jo i usikkerhet, og hadde han ikke nettopp skapt det hele - inkludert sine konkurrenter? Hvem kunne gjøre ham denne bragd etter? Nei, heller tenkte han vel på sitt skaperverks beste. Engstelig kanskje for hva menneskene kunne finne på der nede på bakken: Gå seg vill, endre sitt kosthold, kanskje utsettes for ukjente farer og smitter. I overmot kunne de tenkes å hugge trærne i stedet for bare å høste av dem, å leve i dem. Men da de trosset ham (kanskje falt noen ut av redet?) så hevnet han seg ikke, for revansjelyst er neppe blant den rettferdiges egenskaper.

Nei, han jaget dem nok ikke, selv om han ble lei seg. De rømte! Og de befolket jorden i et mye større antall enn skaperen hadde tenkt seg. Så mange ble de, at det oppsto konkurranse dem imellom - om maten, om plassen, om kjønnet, om makten. Og det skjedde som den allvitende hadde forutsett, de hugget i stedet for å høste. Trærne, men også hverandre. Og Herren så på sitt skaperverk og gråt. Han hevnet seg ikke, men han gråt. Og han gråt så tårene flommet.

Det var kanskje Herrens tårer som oversvømmet jorden; saltvann som steg og steg og krevde erindring om hvordan overleve i trærne. Men menneskenes hukommelse er kort, så det ble få tilbake. Og Gud gråt enda mer da han oppdaget hvilken elendighet hans sorg hadde fått i stand; og da måtte han erkjenne at man står ansvarlig overfor sitt skaperverk, liksom foreldrene overfor sine barn. For er det ikke en større synd å føde for så å la dø - om du skaper tolv eller nittini liv og tar bare ett - enn om du ikke skaper noen?

Og nye tårer fløt; vannet steg til enda mere død. Kun de overlevde som mot Herrens vilje hadde hogget trær for å bygge seg skip. Beskjemmet trakk han seg tilbake da han skjønte at, liksom treet skal kjennes på frukten, må hensiktene kjennes og ransakes etter sine veier. Og bare etter sine veier.

Men folkene, som var skapt i hans bilde en gang for lenge siden, hadde ikke fått med seg denne guddommelige erkjennelse, og har visst ikke oppfattet den den dag i dag. De fortsetter å ofre sine barn i hellige hensikters navn. De dannet flokker; større og større, og erobret jorden; erobret hverandres jord, erobret hverandre. Og høvdingene, erobrerne selv, i angst og sjalusi, slo sitt bud i gammel stein: Du skal ikke ha andre guder enn Ham!

Og de mente nok virkelig Herren, for med løftet sverd å si om seg selv å være veien, sannheten og livet; at ingen kunne komme til Ham langs andre stier. For det var dit de lengtet, folkene; til Faderen i sin utrygghet. Noen bygde tårn eller støpte seg vinger for å søke ham i luften. De ble knust mot bakken. Andre gravde huler for å finne ham i jorden og ble selv begravet. Enda flere druknet. De fleste følger erobrerens vei, skritt for skritt, hugg for hugg. Men uten å komme nærmere.

For Herren selv trekker seg jo tilbake, liksom horisonten, liksom regnbuens ende. Har han også gitt opp håpet? Tør han noen gang komme igjen og forsøke på nytt? Eller for å dømme? Den som er uten synd, kan kaste den første sten. Han skal en gang ha ofret en gutt, et lite barn; lot menneskene plage livet av ham, gi ham syndebukkens rolle med horn av torner. De hengte ham opp i et tre, naglet ham fast.