En forsedelighet

Nei, ikke ketchup - jeg sa: Ikke ketchup!
Gregor satt på en benk med sin brus, kjøpte pølser til han ble mett og studerte ungdommer som samlet seg rundt kiosken. Glodde.
En sjenert gutt - fjorten? - hadde tykke lag av forelskelse i ansiktet og rundt den keitete kroppen. Hun nøt oppmerksomheten, følelsen var vel kanskje gjensidig, for hun oppmuntret ham med alle de tegn hun kjente. Det burde være nok for enhver til å forstå, men ikke for ham.
Gregor grep seg i å ønske at de to skulle få hverandre straks, fikk lyst til å gå bort og ta gutten i skole. Så grep hun hånden hans, førte ham med seg bort i mørket.
Gregor fulgte etter. Skygget dem på avstand. Hun holdt ham i hånden, de gled bak et tre. Gregor gikk i posisjon.
Han holdt varsomt rundt henne, syntes vel han var gått langt nå - kommet langt med henne, og hadde sikkert ikke til hensikt å gå lenger. Ikke i kveld. En vakker drøm ble kanskje oppfylt. Som om hun var en verdifull såpeboble holdt han om henne.
Og hun? Hennes to armer hang slapt om livet hans. Han var vel i ferd med å gi henne alt han hadde, og alt er bestandig mye for den som gir. Men han torde knapt røre hendene. Redd for å sprenge fortryllelsen?
Etter en kort stund vred hun seg utålmodig i armene hans; kanskje tok han det som kjærtegn, for han grep fastere om henne, men hun kjente seg nok fanget, følte armene hans klamme. Så slo hun seg fri, boblen sprakk.
Ingen ting skjønte han, der han sto. Han gikk tilbake, stirret etter henne da hun forsvant med sin venninne. De snudde seg til ham og lo. De lo av ham, den gryende mannen, den potensielle voldsmannen. Litt senere sto hun intimt og favnet en som var eldre, en som hadde vett på å være nærgående.

Min forelskelse var også en gang trofast, naiv og edel. En drøm som krevde lite. Jeg har måttet ligge i en overkøye som ristet av min elskedes kåte sprell i underkøyen, lytte til stønn av vellyst skapt av hender og kropp som ikke brydde seg om den jeg elsket. Gjennom sånne opplevelser er det vi vokser opp og blir menn, mange av oss. Tenkte Gregor.
Skal man da ha lov til alle disse forsøk på å forme hverandre etter sine barndomsdrømmer? Kvinners alkymiske eksperimenter med sine rumpetroll som de prøver å gjøre til kysseklare frosker.
Det er ikke mannens feil om han ikke blir som hun ønsker, det er i beste fall hun som velger feil. Så går de på møter, demonstrerer og skriver bøker om disse mennene de ikke skulle ha valgt. Nikker seg enige i at mannssamfunnet er ufyselig. Men hva hjelper det vel meg om statsministeren er mann? Hvilken glede vil vi andre ha om flere kvinner blir ledere? Blir prester? Paver? Konger? Og hvilken rolle spiller det for meg, om menn dør tidligere så lenge jeg lever? Myke verdier mot hard valuta? Gull i stedet for diamanter? Høyre eller venstre bredd? Knitrende sedler for skillemynt? Å, jeg er blitt skuffet over mange menn jeg også; blitt utnyttet av hårete hender, stukket ned av maskuline albuer, tråkket på av brede hæler. Men stiletthælene gjør minst like vondt! Og lange negler nedover ryggen som skaper sviende røde striper som ketchup på pølsene...

Politi. En felle! Mann i flekkete frakk; potensiell blotter. Hun gnir seg nok i hendene, ketchupdronningen mens Gregor blir ransaket - mens to politimenn kjenner etter om han har bukse under. Så vemmelig! Inn i baksetet. Kan jeg dukke ned? Kan jeg gjemme meg under setet?
"Hva gjør du her?"
Her? Det skulle vært gardin foran rutene i politibiler. Hvor kommer alle folkene fra? Kan vi kjøre et annet sted?
"Du er blitt observert mens du viste fram ... eh ... utstyret ditt for barn".
Av hvem?
"Har du sånne ... tilbøyeligheter?"
Det er sånt et lite ord, "nei", når man virkelig trenger det.
"Har du legitimasjon?"
Dette er ikke virkelig. Jeg leser en bok, identifiserer meg med hovedpersonen. Nå vil jeg ha pause, legge den fra meg, drikke litt vann. Det er ikke meg.
"Gregor Søttne, er det deg?"
Ikke se på meg sånn, jeg er ikke ekkel. Hvorfor lar du folk stå og glo? Kikkere! Kan vi ikke dra herfra?
Den ynkelige tonen røper meg, hvem vil vel tro på en slik stemme, den skingrer jo av skyldfølelse! Selvmordet er ikke det en spontan handling? Svever som en mulighet over den usikre tilværelsen, som en trygghet i tilfelle ... Men her, hva finnes av utveier nå? Legge seg ned på rygg og blotte strupen? Går det an å slukke lyset? Nei, her er det bare å gi opp.
Farvel, liv. Jeg gir opp.

Gregor sitter tungt tilbake i setet. En av dem går ut for å forhøre seg. Til damen i kiosken - ketchupdamen.
"Har jeg ikke sett deg før?" Sjåføren vender seg mot meg.
Jeg kom med bussen.
Han griner på nesen, som om jeg lukter vondt. Jeg lukter sikkert vondt.
"Hvilken buss?"
Den gule bussen - fra byen. Det vil si ...
"Når?"
Det er visst lenge siden. Hvorfor dro jeg ikke straks tilbake? Hvilken tilværelse hadde jeg flyktet fra, var den så ille? Kan jeg ikke bare gjøre det hele om?
"Hva skulle du her?"
Hva skulle jeg luske på ungdommene etter? Av og til må man lyve for å bli trodd, men hva skal jeg finne på? Det er så rotete i hodet mitt! Har jeg styring over tilværelsen? Bestemmer jeg over det som skjer med meg? Kan jeg ikke legge meg ned og overlate resten til skjebnen? Til autoritetene? Til overmakten? Det surrer en melodi i hodet mitt, høyere og høyere - den overdøver tankene. Hvordan var egentlig teksten på den?
"Hmm ... det er noe kjent med deg."
Det stikker i ryggen, som om de skarpe bena til rangstigen allerede er plantet godt inn i kroppen min. Jodi, hva slags far har du? En ... sedelighetsforbryter - for et ord - en ussel ekshibisjonist? Rørte han deg også? Det gjorde han sikkert. Får de besøk av sine barn i fengselet, disse ... disse mennene? Å, kunne jeg bare holde rettetasten nede over den siste halvtimen.
Så kommer den andre igjen, det virker som om han har lyst til å holde seg for nesen. Setter seg motvillig i setet. Sjefen?
"Du er visst blitt observert her før. Flere ganger."
Av hvem?
"Har du vært her tidligere?"
Å, dette ynkelige "nei" igjen, hvorfor kommer jeg ikke på noe mer overbevisende?
"Gå ut av bilen!"
Skulle jeg ransakes på ny? Skulle de slå?
"Du ser skremt ut. Det er bra. Vi har hatt å gjøre med mange sånne som deg."
Sånne som meg.
"Hør her, det er vanskelig med bevis i slike saker ... hennes ord mot ditt. Men hvis du har tilbøyeligheter, så advarer jeg deg ..."
Skulle jeg slippes? Skulle de slippe den farlige mannen løs i flokken av barn og voksne som sto omkring? Mann med frakk. Med tennene i behold var han vel en potensiell kannibal også?

Jeg er uskyldig, skjønner dere det?
Flokken viker unna, løser seg opp, lar ham gå. Langs minigolfbanen - forbi raden av konstruerte problemer. De voksne stirrer, barna følger etter ham. Den rare mannen blir forfulgt - så spennende!
"Du mamma, den skumle mannen - han gikk sånn en merkelig vei, han kan ikke ha vært uskyldig."
"Politiet lar ikke en farlig forbryter gå, lille venn."
"Ja men ... han gikk så rart, først langs tjernet mot skolen, så snudde han plutselig og gikk opp til kirken. Fort. Vi fulgte etter og så det, han gikk bak kirken og der begynte han å løpe. Han løp, gamle mannen, hadde ikke løpt hvis han hadde god samvittighet, vel? Til slutt forsvant han mellom nebbeblokkene. Da vi kom ned på stien, var han borte. Kanskje han gjemte seg i skogen".
Nei, han hadde ikke god samvittighet. Hvem har? Men den ivrige damen kunne fortsette å sprute ketchup på andres pølser. Selvsikkert, uten å spørre.