Tanker etter 100 minutter med Krystof Kieslowski og filmen Rouge (Rød)
Rød er kjærlighetens farge. Og blodets farge, altså sårets. En film som ”Rød” beveger ikke bare følelsene. Den slår og sparker. En publikummer, ikke et tilfeldig nedlagt offer i en moderne voldsfilm. ”Rød” – og tankene som følger etter filmen – inneholder det meste:
1. MoralHvor klar er grensen mellom det rette og det gale? Hvem skal dømme og hva er rettferdig straff? Hvem skal dommerne stå til ansvar for? Og hvordan kan en dommer idømme en straff han ikke kjenner, som han ikke selv har smakt?
2. KjærlighetHvorfor går folk rundt og elsker noen som åpenbart ikke fortjener det? Som hunden og hånden som slår.
3. SvikHvordan er det mulig å forråde den du elsket i går? Hvorfor kommer noen aldri over et svik? Hvorfor bærer svikeren nag til den sviktede heller enn omvendt?
4. HemmeligholdEr det riktig å skjule den triste sannheten for folk bare for å beskytte dem? Hva om de plutselig oppdager det på egen hånd? Er det rett å åpenbare en sannhet bare fordi den er sann?
5. GjengjeldelseHvorfor er det vanlig å ta igjen på svake og uskyldige i stedet for på de skyldige? Hvorfor blir undertrykte ofte de verste undertrykkerne hvis de selv kommer i posisjon?
6. AmbisjonerHvorfor er frukten av suksess så lite holdbar? Hvorfor ikke slå seg til ro når du har nådd sitt mål, i stedet for straks å søke nye mål?
7. PredestinasjonHvorfor ønsker du å tro på predestinasjon selv om fornuften din forteller at det er noe tøys?
8. SjalusiHvorfor er noen veldig sjalu selv om det foreligger åpenbare bevis for at de ikke har grunn til det? Og hvorfor finner du ofte den sterkeste sjalusi i folk med den svakeste kjærlighet? Du tror i hjertet at sjalusi er bevis for sterk kjærlighet, selv om du innerst inne vet at det stikk motsatte like gjerne kan være sant.
Umulige spørsmål, men du kommer alltids nærmere svarene om du ser mennesket som et svakt, skjørt og kjærlighetssøkende dyr. Svakt og skjørt selv når det er på sitt sterkeste, kjærlighetssøkende selv når det blir elsket, dyr selv på sitt mest kultiverte.
|