Presidentens menn

Gregor rider på nettingporten inn til jernbanestasjonen. Han må passe på ikke å henge fast i de skarpe piggene på toppen. Gina står og tripper. Vil hun klatre over selv? Nei, hun er vant til å få sine ønsker utført prompte, og hans nøling gjør henne trippende utålmodig. Gregor har ridd før, da hadde han ikke drukket, men det gjaldt en jente da også. Og en hoppe. Du skal ikke sitte, tenkte han da, la tyngden hvile på føttene. Så går det nok bra. Men nå er han på vei over nettingporten, må være forsiktig så han får med seg den våte frakken - så han får med seg frakken i ett stykke.

Hun var fransk, bodde i Ballsbridge, snakket engelsk med erotisk aksent og brede, utstående kysselepper. Og han ville være med på alt hun foreslo. Et pund for en time, kostet en rolig hest. Han lot som han ikke var redd for den. Hun skjønte det kanskje likevel da han prøvde å klyve opp, men sa ingenting. Den forskjøv seg hele tiden, og han flyttet seg etter og prøvde på nytt. Sto ikke hesten der og lo! Knegget og lo?

Stå stille, du er leiet og betalt som rolig!
Og Gina står og ler. Utålmodig, men hun ler. Var det da ikke et viktig oppdrag hun sendte ham ut på? Det går rundt for ham, men han er blitt klarere i hodet av den friske luften, av regnet.

Hei der, hva er dette for noe!
Unnskyld, er De stasjonsmesteren?
Hva er det du gjør der oppe!
Jeg henger fast.

Hvor ofte har han ikke mistet styringen over livet sitt! En liten spøk - for det var vel det? Et lett fransk dask. Hesten skrittet rundt i den store parken og han sto stiv i stigbøylene inntil det store dyret plutselig ikke lenger var stille, og ryggen mellom de utrente lårene ble for bred. Stå? Dette er ikke pedaler som på en sykkel. Stigbøylene vingler jo som et par ... Krampe. Dump ned på hesteryggen. Og dump igjen. Utakt. Det sies at livet passerer revy i de siste sekundene; og det gjorde det kanskje, men han hadde annet å tenke på. Dagen før hadde de vært på Irish Derby og tapt penger, og nå fikk han kjenne galloppen ovenfra.

Vaktmannen kommer innenfra, fra mørket. I passgang. Han er grå, godt over seksti, liten av vekst, men fin i uniformen, ustoppelig som en løpsk hest og fryktløs som en maur.

Unnskyld herr stasjonsvokter.
Gina vifter en nøkkel med gult hode, beveger hele armen innbydende som om det var en pengeseddel hun vil tilby.
Men vi må inn i en oppbevaringsboks.
Det er stengt her!
Det har vi jo merket.
Kom deg ned derfra!
Jeg er jo på vei.
Hei stopp, ned på utsiden ellers tilkaller jeg politiet!
Politi. Nei, nei, ikke det.
Han prøver å svelge panikken som kommer anstigende som surt oppstøt. Den får et godt grep rundt brystet, og hjertet dunker krampaktig. Med et tungt hopp står han ved siden av Gina med en stikkende smerte i korsryggen. Hodet dunker også. Hun vrikker elegant og innbydende på kroppen mot porten, mot vaktmannen, og sier:
Hør her, vaktmann. Jeg har bagasjen min der inne, se ... her er nøkkelen, det er helt nødvendig at jeg får tak i den i kveld.
Men vaktmannen, som har oppnådd det han ønsket, vender om og går inn i mørket. Gina roper etter ham:
Jeg må ta minipillene mine i kveld! Er du klar over hvor alvorlig det er hvis man dropper en pille?
Vaktmannen snur seg: Vi skal ikke ha noen pillespising her på stasjonen så lenge jeg er vakt!

Men heltinnen har ikke tapt. Hun ser seg om og oppdager i andre enden av plassen, borte i gaten, en svart og hvit Volvo. Uten et ord legger hun på sprang mot bilen, og like etter, skrekk og gru, kommer den sigende mot kjøreretningen, mot Gregor.

Mot ham kom farende kvister og lavthengende greiner. Han dukket, unngikk den ene og ble truffet av den andre. Og opp gjennom ryggsøylen slag etter slag fra den ustyrlige sadelen. Utakt. Hvorfor ble han ikke kastet av straks? Hvorfor ble han ikke heller kastet av! Så mye ynkeligere det er å bli hengende i kvister og tornekratt mens hesten løper videre. Den sprang vel hjem igjen til halliken sin. Og de søte franske leppene? De var vel laget av trolldeig.

Han befant seg et sted i tussmørket i den store Phoenix Park i Dublin, reiste seg og oppdaget at han kunne gå - men hvor skulle han gå i alt dette grønne? Gjennom krattskogen, ut av krattskogen? Han klatret over en steinmur mot lyset. En hare - eller kanskje var det en kanin - satt og så forundret på ham. Fredelige hjorter gikk og beitet, løftet hodene og sendte ham nervøse blikk. Muslimsk terrorist - eller enda verre, kanskje protestant? Presidentens hjorter, skulle det vise seg. I Aras an Uachtaráin bor presidenten av Irland. Gode katolikker, presidentene i Irland. Men hadde Gregor - arme hedning - gjort noe galt?

De uniformerte konstablene, en ung og en middelaldrende, måler ham, lar ham vel falle igjennom, for de mister snart interessen og konsentrerer seg om hovedpersonen, om hennes gunst. Det tar ikke mange minuttene før den yngste har latt seg kommandere opp på den porten Gregor nettopp er blitt jaget fra. Med en elegant sving fører den lange armen ham ned på den andre siden og loven er på vei innover stasjonsområdet, inn i mørket.

Men da vaker vaktmannen: Hei du der, hva er det du gjør? Gregor hører ikke svaret, men det gjør kanskje ikke vakten heller, for her har lovens mann overskredet lovens grense. Den kjekke politimannen må trekke seg tilbake, geleidet nesten som en uskikkelig unge.
Dette her er innbrudd. Har De ransakingsordre?
Han henvender seg til den eldste, til den utenforstående.

Og i presidenten sin hage, der hjortene fredelig hadde beitet, fant han seg plutselig omringet av uniformer. Av bleke, engstelige ansikter, av hendige maskinpistoler, av løsnede sikringer, av skjelvende, men beherskede pekefingre. Noen pirket bort i ham med kornet sitt, han forsto at hendene skulle løftes over hodet, noen klappet over kroppen hans uten kjærlighet. Den gebrokne aksenten virket vel ytterligere suspekt.

Hva jeg gjør her? Jeg er i grunnen på gjennomreise. Hvordan jeg kom meg inn? Jeg klatret. Ja, jeg pleier og klatre, jeg liker å klatre. Vi klatrer mye i Norge.

Vi prøver å hjelpe denne damen som er i en fortvilet situasjon, og ...
Politimennene virker engstelige, vikende.
Hun har jo nøkkel. Men stasjonsvokteren nøler ikke: Hun får komme igjen i morgen.
Han snur seg bestemt mot den yngste og gjør en bevegelse som nesten er et klask over bakenden:
Kom deg ut nå, før jeg rapporterer deg.

Og den sterkeste vant. Politimennene vant ikke Ginas gunst. Hun trakk med seg Gregor mot drosjene mens den eldste politimannen ropte etter henne: Det finnes jo apotek ... jeg mener ... om natten.
Gina snur seg og smiler før hun dytter ham inn i en taxi. Selv setter hun seg i forsetet med sjåføren.

I politibilens baksete under blinkende blålys og fulle sirener, på vei mot Gardas hovedkvarter. Sjåføren til høyre. Vokteren til venstre slipper ikke fangen med blikket. Har han fortsatt fingeren på avtrekkeren? Gregor blir alltid bilsyk når han ser bakover. Men politimannen har vel trening. Eller kanskje mangelfull fantasi. Bevisbyrdens åk la seg tyngre og tyngre over skuldrene hans. De skulle ikke så langt.

Gina snur seg mot ham fra forsetet: Var han ikke søt?
Hvem?
Den unge, spretne politimannen, vel.
En tulling!
Forhør: Har du alltid vært så sjalu?

Forhør: Hva skulle du i presidenten sin hage?
Ingenting. Ingenting spesielt.
Offiseren: Var du alene?
Vi var jo sammen, hun, hestene og jeg.
Fangen: Ja, alene.
Og hvor er de andre?
Hvem andre?

Engelsk. De snakket engelsk, han måtte svare på engelsk. Det behersket han jo så fint i går - tidligere i dag. Engelsk er et greit språk inntil du skal forklare noe viktig, inntil du skal overbevise noen som ikke tror på deg. Hva gjorde han i presidenten sin hage? Så på hjortene som beitet så fredelig? Ja visst kan vi snakke midtatlantisk, vi barn av Golfstrømmen. Hva om de en gang tok strømmen? Enn om de monterte måler og tok betalt per kilowattime?

Hvor er du fra? Hvor bor du? Hva har du i Dublin å gjøre? Hvor har du passet ditt? Hva skulle du i presidenten sin hage? Hvor lenge har du planlagt det? Hvor er de andre? Hva heter du? Kan du stave det? Hvor er du fra? Adresse? Hvor lenge har du vært her? Hvor lenge hadde du vært i presidenten sin hage? Hva så du der? Hva gjorde du der? Hvem bor du hos?
Så han motsa vel seg selv, der han stotret seg fram på dette språket som ble mer og mer fremmed.

Hvorfor klatret du over muren?
Hvorfor klatret han over muren? Den var der, så kløv han over.
Jeg vet ikke.
Så du ikke skiltene?
Nei.
Du kan umulig ha unngått dem, de står rundt hele området.
I krattskogen også?
Fangen: Jeg så ingen.
Hvem var du sammen med?
Alene.
I parken?

Han var plassert på en pinnestol. Midt i rommet, slik at de kunne gå rundt ham. Spørsmålene smalt fra alle kanter, urytmisk, ulogisk, uventet. Agressivt. De jobbet på skift, men ingen vikarierte for fangen.
Hva skulle du i presidenten sin hage?
Det har jeg svart på før.
Svar igjen!
Om han bare kunne finne på en grunn som de ble fornøyd med. Det var jo den dumme hesten sin skyld. Hvorfor kom du inn i hagen?
Jeg ... jeg ... kanskje jeg ville se på hjortene.
Hvordan kom du deg inn?
Jeg ... jeg klatret over muren.
Hvem hjalp deg?
Hvilken religion har du?
Hvem var du sammen med?
Jeg husker ikke hva hun heter, hun er fransk, bor i Ballsbridge.
Du sa du var alene.
I hagen, ikke i parken.
Hvor er hun nå?
Jeg vet ikke, hun forsvant. Eller rettere sagt, jeg forsvant.
Prøv å huske hva hun heter.

Dartspill. Hvis du ikke gir deg, vil du før eller senere treffe blinken. Før eller senere får han vel det svaret han ønsker, og kan rope triumferende: Han røpte seg! Og de har felles interesser, betjenten og fangen. De ønsker jo begge å få det overstått så snart som mulig, bringe seansen over i en eller annen neste fase. For den mistenkte sitt vedkommende, nesten uavhengig av hvordan den fasen blir: Bare jeg kommer ut av dette! Hvorfor må de stadig oppholde seg bak ryggen min?

Gina er sykepleier. Han er redd for omsorgspersoner. Føler at de kleber på ham en diagnose tilpasset sin terapi, omtenksomt emballerer ham i fluepapir. Men Gina har grønne øyne. Grønne og forventningsfulle som en badevik en sommermorgen, når hun snur seg smilende mot ham med et brett med minipiller.