Som i Paris

Har du noen gang gått hjemme for deg selv så lenge at du har lurt på om dørklokken din virket? I går gikk Syversen ut for å sjekke batteriet. Den hadde ikke gitt en lyd fra seg siden de kom med budskapet om Rasmussen. I februar - det måtte ha vært i februar, mente Syversen, i hvert fall var det en torsdag - begravde de ham. Eller bisatte - satte Rasmussen bi. I Håpets kapell er det én inngang og én utgang, som i selveste livet. De sang "Deilig er jorden" for kisten. Utenfor var det kø til neste forestilling.

Noen dager tidligere hadde han vært hos Rasmussen på gamlehjemmet - aldershjemmet som det heter nå.
- Du er den første jeg ser siden nyttår, klaget Rasmussen, - bortsett fra pleiere og gamlinger. Og han hadde familie: Barn, svigerbarn, barnebarn. At Syversen tusler for seg selv, er ikke så pussig; det har han alltid gjort. Men det ble stille etter Rasmussen, og i går gikk han ut for å ringe på sin egen dør, det kunne jo tenkes ...

Han kom bare til entreen da den ringte rustent uten hans hjelp. Han skvatt, ble stående stiv på innsiden av ytterdøren, men tok seg sammen, sendte seg et blikk gjennom speilet og renset halsen før han åpnet forsiktig, tittet fram bak døren. To fruer ville levere menighetsbladet; personlig, kanskje for å tigge penger samtidig. Automatisk stengte han døren for dem, Syversen har ikke bedt om noe blad, og han vet ikke om han liker kirken.

Men på vei tilbake til stuen ble han lei seg. De mente det vel godt. Som sjømannsmisjonens strikkevarer til jul: "Til ukjente sjømann". Han smilte gjerne av de gavene, men ikke uten klump i halsen. Dessuten: Man forstår jo egentlig hvorfor mange gamle blir kristne. Og syke, fattige på Madagaskar, om de skal få litt oppmerksomhet; dessuten...

Så ringte det på en gang til. Tenk, to ganger på samme dag! Syversen stavret seg ut, forberedt på å slippe inn disse misjonærene, men fant en ung mann i lys, lang kappe. Den fremmede presenterte seg, høflig, med et lite kort som skulle vise til et meningsmålingsinstitutt, spurte om han hadde tid - en halvtimes tid. Syversen har jo hørt om disse instituttene. I nyhetene er de opptatt av prosenter som klatrer opp og ned og som angår ham like mye som temperaturene i Paris. (Skjønt Paris, tenkte Syversen, det kunne jo faktisk...) Men nå sto instituttet foran ham i egen offisielle person og sa han skulle få være med å bestemme.

- Kom inn, sa Syversen, gikk til side og rakte fram en kleshenger. Den unge mannen overså den, passerte verten, seilte lettbeint og rutinert gjennom det smale kjøkkenet og inn i den vesle stuen, der han nonchalant hengte sin pene kappe over ryggen på lenestolen, plasserte seg ytterst på kanten som klar til avgang. En liten, smal koffert landet på salongbordet. Syversen fulgte blikket som sveipte rundt i rommet, over bokhyllene, den slitte skinnsofaen, veveryen på gulvet, gardinene og de velstelte plantene i vinduet, skjenken med bildene. Øynene stanset ved veggteppet over sofaen. Beduiner på jomfrurov, varmblodige hester i galopp over gyldne sanddyner, pikens bleke begeistring avslørt av vinden. Syversen kjente han ble varm i hodet. Ja, han vet det er et glorete teppe, men har alltid hatt det hengende, kjøpte det i Rotterdam for sin første hyre.

- Er det kaldt her? spurte han.
Gjesten ristet på hodet, åpnet kofferten og ga seg til å bla i dokumentene sine.
- Lyst på en kopp kaffe?

Syversen bestemte seg for å spandere nytrukket på sin unge gjest, bar askebegeret ut på kjøkkenet, tømte kaffekolben i utslagsvasken. Hadde han bare hatt noe søtt å by på. Som Rasmussen; han hadde alltid et stykke kake på lur.

Det lød knepp fra koffertlåsen i stuen.
- Reiser du på ferie? lurte meningsmåleren. - Først er det et spørsmål om ferie.
Nei, Syversen reiser ikke på ferie, hvor skulle han dra? Men gjesten måtte ha meningen likevel og forklarte spillereglene. Han leste opp påstander som skulle sammenlignes, gis poeng, rangeres. Først om ferie, deretter om Syversen var villig til å redusere sin levestandard (Han helte en ekstra måleskje kaffe i melittafilteret), om innvandring, om hvem som burde eie sykehusene. Og han virket utålmodig, meningsmåleren; fikk kanskje betaling etter antall svar. Syversen svarte med Paris i tankene, forestilte seg sykehus i Paris, gråkledde, bremfagre nonner. Han har vært i Marseilles, men ikke på sykehus. Men Rasmussen var i Paris.

Det var den gangen han rømte. Familien kalte det å rømme, lurte vel på om han hadde underslått pengene sine. Men så var det bare en spøk. Han bodde her hos Syversen hele tiden og kunne følge ettersøkningen på nært hold. Hver dag kom det noen for å utveksle siste nytt, Rasmussen gjemte seg og hørte alt de sa. Det var ganske moro.
- Akkurat likt ham, sa de forarget etterpå. Visst var det så. Hvorfor nettopp Paris? Han hadde truffet en dame, kollega: en fersk enke. Sammen drømte de om at han fulgte etter henne dit.
- Hvorfor gjør du det ikke? undret Syversen da han skjønte hvor forelsket Rasmussen var.
- Jeg er alt for impulsiv, svarte Rasmussen. Og da han så Syversens forvirring, gliste han:
- Du vet, det er aldri for sent å gifte seg for tidlig.

Han tok et bilde, måtte ha lagt seg på ryggen for å få med røde Rundetårn, Kjøttbasaren, grønt Fløifjell og en stripe blå himmel på samme fotografiet. En stilig madame, så det ut som, høyreist som Skansen brannstasjon i ettermiddagssol, hvit kjole, mørkt hår med sølvrand. Men bildet var uskarpt; han var vel ikke stø på hånden der han lå på asfalten på Torvet.

En stund skrev de til hverandre, så fant han fram noen gamle prospektkort med Eiffeltårn og Notre Dame, skrev hilsener og adresser på, og ba henne postlegge dem der nede. Syversen fikk forresten kort med bilde av Frihetsgudinnen i Seinen. Mon tro hvor det ble av.

Den unge meningsmåleren var interessert i køordninger i banken. Hadde det enda vært postkontoret, tenkte Syversen. Etterpå spurte han om nærbutikker og sjømannsskatt - mere kjente farvann, flere alternativer å jonglere med.
- Har du seilt? Syversen ropte det inn fra kjøkkenet.
Til hans forbauselse svarte gjesten ja, han hadde vært i cruisefart i Karibien. Da var jeg heldig med skattesvaret mitt, tenkte Syversen.

Kaffetrakteren gurglet og intervjueren lurte på om han leste ukeblad. Ikke nå lenger. Hvor lenge er det siden "Aktuell" gikk inn? Rasmussen pleide å ha med seg "Aktuell" når han kom på besøk. Om han er for eller mot nakenbilder? Den unge mannen er kanskje interessert? tenkte han mens han gikk inn med kaffebrettet. Gjennom nypussede ruter skinte ettermiddagssolen på paprikaplantene mens gjesten satt opptatt med bilder; symboler som Syversen skulle kjenne igjen. Han studerte dem ett og ett; de var selvsagt kjent, men hvor hadde han dem fra? Det var flaut, og der var en helligdag - en upusset flekk på vinduet.

Gjesten var kledt i mørk tweedjakke, lys kulørt skjorte med bredt, fargerikt slips. Han kunne vært barnebarn av Rasmussen, tenkte Syversen, hadde den samme lange, lett krummete nesen, høye pannen, de samme klare, blå øynene. Og kortklippet, mørkeblondt hår, skilt på midten. Hadde ikke Rasmussen også hatt det en gang i tiden? Dongeribukser.
- Vi måtte kjøpe arbeidsklærne selv, sa Syversen.
- Hva?
- Dongeri, det er jo arbeidsklær, egentlig. De som tjente dårligst fikk alltid de jobbene som slet mest på klærne. Dongeri var solide saker.
Meningsmåleren så nedover buksene sine.
- Jeg pleide å kjøpe dem hos Eriksen, Eriksen i Kroken. Eksisterer den forretningen fortsatt?
Han svarte ikke, dro seg bakover i lenestolen, men forsatte å se i papirene sine.
- Jeg traff forresten Eriksen, gamle Eriksen, en gang, Syversen ble ivrig. - Det var på trikken, den gangen trikken gikk. Han skulle betale, men hadde bare ti kroner. Konduktøren kunne ikke veksle, eller kanskje han ikke ville. Det var visst lov å nekte. "Men hva skal jeg gjøre?" spurte Eriksen. "Nei," svarte konduktøren, "det vet jeg ikke. Men hvis du ikke kan betale, får du gå av." Men Eriksen kunne jo betale, han. Jeg syntes det var leit, ville hjelpe ham, så jeg rakte konduktøren en krone. Det var den tiden billetten kostet seksti øre, tror jeg, det var jo ikke all verden. Eriksen takket og sa jeg måtte bare komme innom i butikken hans, så skulle jeg få tilbake pengene. Men siden har jeg ikke vært der.

- Å? Meningsmåleren tittet opp fra papirene.
- Jeg sluttet å bruke dongeriklær. Kunne jo ikke kjøpe dem noe annet sted heller, kunne jeg vel?
- Kunne du ikke? Den unge gjesten dro en neve gjennom håret og ristet på hodet slik at to lokker falt tilbake ned i pannen, tømte koppen sin i en dyp slurk.
- Jeg kunne vel kanskje det. Syversen rødmet.
Intervjueren kremtet usikkert, skjøv seg tilbake til stolkanten. - Hvis det var valg i morgen, fortsatte han...
- Du har ikke lyst på en liten drink? spurte Syversen. Men gjesten hans drakk ikke i arbeidstiden.

Presten som forrettet kan ikke ha vært edru. Det ville Rasmussen ha likt, tenkte Syversen. Han kunne gjerne trylle fram en flaske konjakk, og de nøt sine minner i små, varme slurker. Ja, bortsett fra den siste gangen, da.
- Jeg skulle visst ha fulgt etter henne, sa Rasmussen lavt. Han hadde ikke hørt fra enken i Paris på over to måneder.
- Det er da ikke for sent, mente Syversen.
- Hun har nok funnet en annen, konstaterte Rasmussen.
- Tøys, kanskje hun er syk. Kan hende trenger hun deg nettopp nå!
Fra Byfjorden lød kraftige trompetstøt fra innkommende hurtigruteskip.
- En gang, sa Rasmussen høytidelig - står du ved fallittens rand, på kanten av en avgrunn eller i enden av en blindgate, og du hører et ekko: "Nå er det tiden for å se framover."
- Så da, sa Syversen og fikk lyst til å gripe hånden hans. Det var da voldsomt til forandring.
- Jeg føler det på meg, fortsatte han dystert, - det er over!
- Nei, gi deg, sa Syversen - du er jo ikke stort eldre enn presidenten i Amerika.
- Det går ikke lenger, mumlet Rasmussen - og det kan være like greit. Ja, det er best at det blir slutt på det.
- Slutt på hva?
Like etterpå må han ha trykket på den røde knappen.