Trollmannen fra Oz

Vi avtalte å møtes på bussholdeplassen, og jeg sto over to busser, redd som jeg var for at en dum forsinkelse skulle ødelegge mitt livs sjanse; sto og svettet nervøst i 12 minusgrader. Men da hun kom, hadde hun med seg en rival til meg; en eldre, svær kar med hår som sto utover og rett til værs. Når katter skyter rygg og stritter med pelsen, er det vel for å virke større og farligere, men denne fyren ble bare tjukk i hodet.
Jeg klarte å smette forbi ham, slik at det var jeg som fikk plass ved siden av henne på bussetet. Men da vi kom til byen og etter hvert nærmet oss kinoen, ble usikkerheten min intens inntil jeg var blitt tafatt nok til å spandere på dem begge. Dette var tiden før fargefjernsynet inntok hjemmene, den gang man hadde rett til å holde en viss avstand til autoritetene og "Gro" bare var gjødning for landets tusener av vindusplanter. Det var en selvfølge at gutten betalte. For alt det jeg vet, fikk ikke jenter ukepenger en gang; men sannsynligvis brukte de dem opp på pynt og fjas for å gjøre seg til for hverandre; eller på drømmeblader, der det sto hvilke tosker vi var, slike typer som jeg.
Ante hun hvor mange måneders forberedelse det lå bak en sånn invitasjon? Hvor mye nervestyrking og hvor mange kvaler? Jeg satt i mitt kinosete med min elskede til venstre og rivalen på hennes andre side, og mens Judy Garland sang "Somewhere over the Rainbow, way up high", gikk det opp for meg at jeg hadde investert mine sparsomme lommepenger i nederlag, for hun lente seg - demonstrativt, syntes jeg - mot ham og hans raslende pose. Jeg tror det var sitrondrops. Og en skypumpe grep mine forhåpninger og sendte dem langt over alle regnbuer og ut i det blå, "why then, oh why can't I", og jeg ønsket at jeg hadde mot til å jumpe over setet foran meg og stikke av.
Da vi skulle hjem, hadde jeg ikke penger til bussbilletten og måtte vinke de to "away above the chimney tops" og spasere de åtte kilometerne hjem. Trollmannen fra Oz, en jævla drømmefilm.