En plass på kirkegården

For mange år siden, lenge før han fikk bo i æresboligen, fortalte Arne Nordheim at han allerede var blitt tildelt plass på æreskirkegården. Han mente nok - og de årene som har gått tyder på - at tildelingen kom i tidligste laget. Og var den reell? Jeg mener: Hadde han virkelig disposisjonsrett over et område på æreskirkegården, eller var det mer snakk om en betinget opsjon?

For å finne ut av dette, dro komponisten med seg nødvendig overlevingsutstyr for en natt på kirkegården. I god tid før klokken 21, da portene skulle stenge og vaktmannskapene starte sine natterunder, etablerte han seg på den plassen han mente å ha blitt tildelt. Og da vakten ville jage ham ut, gjorde han krav på retten til "sin tomt".

Men alle vet jo at vaktmenn lytter til sine regler og aldri til argumenter. Så konklusjonen er klar: Plass i æresboligen kan man nyte dersom man har noen år igjen å leve. Plass på æreskirkegården derimot, har man selv ingen glede av. Det er bare interessant for publikum; så blir det ikke for langt mellom gravene til berømtheter man vil besøke. Tenk på det, dere som streber etter kunstnerisk anerkjennelse.