Mordechai i Aksum, Etiopia

I et eget kapell ved siden av Tsion Maryam kirken, hevdes det at det 7. budet – Du skal ikke stjele – ligger i sin originale versjon, sammen med de andre ni, hamret ut på steintavler av Herren selv, overlevert til Moses på Sinaifjellet.

Klokken 5 noen morgener hver måned, samles flokker av byens innbyggere utenfor kirkemuren, rundt et blåmalt alter som er satt opp der, under greinene av det gamle fikentreet, warkaen. Folk har dekket seg til med hvite bomullskapper. Snart lyder prestekoret fra kirken, etter en stund blandet med lyden av en enslig bjelle. Et følge nærmer seg, den hvitkledde flokken blir urolig, tenner sine talglys i høyre hånd. Sånne menigheter domineres gjerne av kvinner. Pussig, siden diskriminerende begrensninger som regel legges på kvinnene. Det er menn som styrer, kvinner har ikke en gang adgang innenfor muren til Jomfru Marias egen kirke. Mon tro hva de hadde gjort om hun dukket opp i egen person.

Ut av porten i muren, fram fra mørket kommer et høytidelig følge: Først en ung munk ringlende med bjellen, deretter en hvitkledd prest med gasslykt fulgt av en annen drapert i gul silke med stort kors i enden av en hyrdestav. Nestemann i følget er også i gylden silke. Han bærer et hellig ikon, rammet inn av grønn silke, skjermet mot trusler fra oven av en seremoniparaply i rødt, blått og med gule frynser.

Hovedattraksjon skjermes av to purpurrøde paraplyer, brodert med blå engler og gule kors. Ifølge 2. mosebok skal den være utført i akasietre, to og en halv alen lang, halvannen alen bred og høy, det vil si knapt 3 ½ kubikkmeter stor. Men det er vanskelig å få bekreftet, for den er skjult i en sid burgunder silkekledning, brodert med solsymboler og en hvit due. Denne hellige kisten, selveste Paktens Ark, bæres på skuldrene av en tredje silkegul prest. Bakerst i følget går den siste gule presten viftende med et røkelseskar.

Langsomt skrider de fram gjennom mørket og røyken mens de hvitkledde publikummere slår seg for munnen med sine ledige venstrehender og lager glade fistellyder, slik som primitive indianere gjorde på westernfilmer i de glade femtiårene. Fra den blå prekestolen holdes en kort andakt – eller er det bønn? – før det hellige følget samler seg om relikviene og starter prosesjonen. En prest er forsanger, menigheten svarer. Følget promenerer rundt muren med et englekor av kvinnestemmer.

Rundt kirkekvartalet – som ikke er et kvartal, men et triangel med en omkrets på omtrent 2 kilometer – defilerer det religiøse følget med paraplyene og Paktens Ark høyt hevet. Langs ruten gjør folk korstegn og bøyer seg, noen med pannen helt til jorden. Prosesjonen passerer opp Denvergaten, oppkalt etter Aksums vennskapsby. Da de igjen når warka-treet, er det ny forestilling fra den blåmalte prekestolen.

Her står Mordechai og venter, med svarte bønnereimer stramt rundt armene, som en SM-aktør, hvitt bønneteppe over skuldrene og kippa på hodet. Han bærer sin hellige Tora og har hodelykt i pannen. Den trenger han imidlertid ikke, for nå er det blitt lyst. Det gjør ikke noe at vokslysene er utbrent.

Mordechai er ikke i Aksum som turist. ”Jeg er ikke interessert i Etiopia eller i det etiopiske folket”, svarte han da jeg dagen før prøvde å innlede en samtale. ”Jeg er her for å hente tilbake det som er vårt, som tilhører Det israelske folket”. Han mener den hellige Paktens Ark fra Tsion – Zion – Maryam. Dette er sionisme i videreutvikling. Farlig å tro for sterkt på fenomener beskrevet i gamle bøker. Men Mordechai mister interessen også for arrangementet da noen forteller ham at den hellige kisten som han så sultent stirrer på, bare er en kopi. ”Originalen”, forteller informanten hans, ”er fortsatt trygt forvart i kapellet sitt”.

Da jeg kommer tilbake til hotellet har Mordechai reist. Neste gang kommer han kanskje med kommandosoldater – Israelske kommandosoldater har hatt oppdrag i Afrika før.