Fra bordet

Hovmesteren fører meg til et lite bord i midtgangen. Denne delen av den ettermiddagsstille restauranten er som en lang kupé med store bord langs veggene og en rad tabloide i midten. Jeg liker å ha plass til avisen mens jeg spiser, føler meg gjerne litt dum hvis jeg må se tyggende ut i luften. Noen kan jo også tro jeg er ensom. Best å skjule sin mislykkethet.

Bak meg, i retning klokken halv åtte, eller sydvest om man vil, sitter en enslig gjest ved et stort bord. Han er nok stamgjest: En landskjent middelaldrende herre som også jeg vet navnet på. Han viser slett ingen ønsker om å skjule sin mislykkethet, sitter eller nærmest henger som en reklameplakat hvor alle kan se hvor full han er, hvor ekkel han er. Kanskje forsøker han å bringe sin vellykkete fasade i samsvar med en indre følelse. Med andre ord: Han er kan hende for svak til å bære den beundringen han blir til del. Berømmelsens medalje er nok tung, og selv den blankeste kaster skygge over bæreren.

Hovmesteren etterlater et menyhefte innbundet i burgunder kunstskinn med den kjente logoen i gull. Min yndlingsfarge, burgunder. Han tar med bestilling min på en halvliter pils. Jeg har for vane å studere menyer nøye, er også interessert i de rettene jeg ikke har råd til, men nå distraheres oppmerksomheten av et uvær fra sydvest. Mannen sikler som en rasende hund og sender med jevne mellomrom ut aggressive utrop. Som en vulkan som i stillhet har bygget opp trykket før de brennende steinmassene flommer, roper han ut en vrede og avslutter utbruddet med en mumling som så vidt passerer kraterkanten før det igjen blir en pause.
Jeg blir urolig av å ha noen bak meg. Og en vulkan vender man ryggen bare for å løpe fra den. Så diskret som mulig vrir jeg nakken. Det slår meg at beskyldninger om pressens personforfølgelse er sterkt overdrevet. Det er visst grenser for hva de vil røpe. Han har sikkert sittet her før. Her og andre steder. Og journalistene vet det selvfølgelig. Det bildet de kunne ha gitt av denne landskjente mannen, ville ha mattert medaljen slik at blendingen ikke hindret publikum i å se ham slik han føler seg. Kanskje er det nettopp hensynsfullhet som ødelegger hans innerste ønsker. Kan hende vil han egentlig gå ut på gaten, fram i TV usminket og blottlegge sin svakhet? Sin redsel? Hvis han bare tør knuse sin fasades ubetydelige vindusrute? Ruten som alle kan se langt der oppe i kjendisåsen som en glitrende refleks i ettermiddagssolen. Hvor lett er det ikke å trå feil under alles kritiske blikk, så fint det kunne være å slippe overvåkingen, tenker han kanskje. Å bli som andre, som de mest mislykkede av dem, dem som samfunnet vender ryggen i diskret avsky, i frustrert avmakt eller i overlegen ignoranse, har han kanskje tenkt eller følt. Oversett og i fred. Han overses og overhøres av kelneren som kommer med min halvliter.
"Hardt arbeid ... et slit ... hardt ... faen ingen vits i ...", buldrer det før boblende, uforståelig mumling (eller ralling) renner over en blank leppe, nedover en rødflammet og halvbarbert hake.

Jeg er tørst, tømmer min halvliter i noen få dype slurker og bestiller en porsjon okselever og en halv flaske rimelig italiensk rødvin. Jeg pleier å bli glad av rødvin, og innbiller meg at man får mer vin for pengene om man kjøper italiensk. Det kunne vært fint å bli glad. Vesken min er plassert på gulvet til venstre, halvveis under bordet. Jeg trekker fram en avis samt min notisbok og en penn. Det gjelder å skrive ned tankene før de blåser bort eller begraves av stivnende lava.

Kjendisen i sydvest ignoreres også av et par i nordvest. Hun er ung og vakker, meget ung og meget vakker, gir et spinkelt inntrykk under et digert glassmaleri av sterke, truende menn kledd i jern. Sofaen hun sitter i er for lav, slik at bordkanten rekker henne nesten til skuldrene. Hun virker oppslukt av vennen som på sin side er stor og grov. Han er også atskillige år eldre enn henne, sitter der og kjenner nok rollen sin ut og inn og utstråler derfor den tryggheten hun søker. Du store allmektige, tenker jeg her jeg sitter med min lever; man finner det man vil finne. Bare man ønsker sterkt nok.

"... er ikke du ...", blåser det fra nordvestbordet.
Og jo da. Han er nok sånn han også. Det vil du oppdage, lille frøken, sikkert snart, i hvert fall siden. Vi er sånn alle sammen, når vi får anledning. Leilighet gjør tyv, alder gjør gammel gris. Råne eller purke. Og om du er noe bedre selv, er det bare fordi du ikke har rukket ennå.

Jeg forstyrres igjen av vulkanen som denne gangen ikke bare går over sine bredder, men også forsøker å gå over bordet, kommer til slutt gående over gulvet, snubler i min veske som dessverre er halvveis ute på gulvet, og vingler av sted på en ekspedisjon mot toalettet.
Han forteller sikkert om seg selv, vennen. Om sin posisjon, om jobben sin, hva han gjorde, hva han så treffende sa til den rette personen i den riktige situasjonen. Så blander han inn en porsjon følelser som skal vise at han ikke er overfladisk, at han har dyp og god jord for dyrking. Til gjengjeld får han det beundrende lyseblå blikket som hun har lært å inspirere med, og små kvitteringskvitter spredt fordelt som såkorn over monologen.
Naken og svak kom du til jorden, tenker jeg med en slurk rødvin, men det skal styrke til å bære sin svakhet hele livet. Den må bygges møysommelig opp nederlag på lag, svik for svik.

På sin vei tilbake til bordet sitt virker det som om kjendisen sikter mot meg. Jeg prøver å redde meg bak det alt for lille rødvinsglasset, titter krampaktig ned på tabloidavisen. Men han retter sin oppmerksomhet mot piken i sofaen. Han har visst en datter selv, har jeg hørt. Hun er kanskje på samme alder?

"Kjærligheten ...", deklamerer han uvennlig, og med forbausende stødig røst.
Har han ikke gitt ut et par diktsamlinger også?
"... Kjærligheten er et spir over tilværelsens høye tak".
Hun smiler usikkert, men han fortsetter høytidelig:
"Forelskelse en værhane som vender med vinden".
Jeg tror hun rødmer, men er ikke sikker.
"Å bygge tilværelsen på kjærlighet er som å reise hus med et spir som fundament ... Verre er det å satse sitt liv på en ustadig hane".

Jeg skyver nesten leveren på gulvet i min iver og skriver som gal for å få det med meg ordrett. Beileren snerrer og hever seg halvveis opp av stolen, men inntrengeren setter sjøbein og kaster sitt blikk som en båtshake mot plassen sin og trekker seg ombord. Snart kommer kelneren med et stort og et lite glass som taust plasseres foran ham. Paret glir igjen inn i sin verden.

Det kommer en frelsessoldat inn i kupéen. En høy, tynn, eldre mann holder beskjedent sin lue under armen og vil gå fra bord til bord og selge "Krigsropet". Han har kurs mot meg. Jeg stivner og forsøker å være beredt, retter ryggen og tenker på hva jeg skal svare ham. Først henvender han seg til et middelaldrende ektepar ved et bord i retning klokken halv to altså i nordøst. Mens han snakker med dem, forsøker jeg å skrive tankene mine ned i notisboken, men får ikke ro før jeg vet hvordan jeg skal avvise frelsessoldaten. Fra sydvest blåser nye vindkast, i nordvest reiser de seg og virker klare til å innkassere gevinsten i parringsspillet.

Ekteparet har en liten jente med seg. Hun sitter pyntelig med brusen sin og får meg til å tenke på min egen datter. Det er lenge siden jeg har sett henne nå. Jeg vet ikke hvorfor jeg tenker på min datter, denne er skinnende mørk som en svarttrost og noen år eldre. Kanskje er det blikket hun sender sin far.

Frelsessoldaten blir stående lenge med mannen som snakker så høyt at enkelte ord finner veien bort til meg. Han vet visst mye om Frelsesarméen, men det kan virke som om samtalen er et spill for hans kone. Hun ser heller brydd ut, rastløs og irritert. Av og til ser hun unnskyldende på jentungen som sikkert blir forvirret, for hun på sin side lyser av stolthet og virker imponert over sin verdensvante far. Etter dialekten og bagasjen å dømme, er de fra provinsen.

Jeg er nervøs. Hva skal jeg svare når han kommer bort til meg? Skal jeg si jeg ikke liker selgere, at jeg ikke tror på guden hans, eller at jeg ikke liker religionen hans? Kan jeg si at jeg er motstander av misjonering? Nei. Alt det der kan virke brutalt. Jeg har ikke noe igjen for å spille aggressiv.
Han har ikke gjort meg noe, mener det sikkert godt. Da han kommer og tilbyr sitt magasin, gjemmer jeg min rådvillhet bak en fleip:
"Nei takk, jeg er pasifist."
Jeg ser direkte på hans rødmussede og vennlige ansikt mens jeg tømmer rødvinsglasset. Kristi blod, tenker jeg, og her står en halvspist porsjon lever.

"Pa ... pa ... pasisfist, ja", stammer soldtaten forvirret og passerer meg på vei mot kjendisen.
Forsiktig titter jeg over venstre skulder og registrerer at han der bak kan ha behov for en smule frelse. Det ser visst frelsessoldaten også, for han nøler og gjør tegn til å trekke seg diskret tilbake, men blir likevel stående fascinert og studere det kjente ansiktet blottet for TV sminke.
Vulkanen er midt i et utbrudd, og denne gangen er det ikke bare lyder som velter ut av munnen og over den hvite duken. Kelneren og hovmesteren kommer til, tar tak på hver sin side av den tilsynelatende nesten livløse mannen og sleper ham med seg. Frelsessoldaten trekker seg unna for å gi plass, og idet likfølget passerer ham, løfter liket overraskende på hodet, setter sine hamburgerøyne på frelsessoldaten og sier andektig:
"Vokt deg, soldat! Du ser kanskje splinten i din brors øye, men neppe granaten i ditt eget."
Noen meter lenger borte roper han igjen så det runger som i en tom kirke:
"Kristenfolket tror de er etikkens bukseseler!"

Stakkars soldaten. Han ser trist ut der han står. Man kan nesten få lyst til å kjøpe et blad. Men jeg må notere det siste utbruddet før det forsvinner. Mannen fra nordøst kommer til og legger en hånd på den uniformerte skulderen. Hans kone og datter er på vei ut med hendene fulle av bagasje. Etter noen deltakende ord følger mannen på, men idet han passerer meg, bøyer han seg ned og sier belærende:
"Ateist ... en som ikke tror på Gud. Pasifist er mot vold ..."
Så skynder han seg videre i kjølvannet av sin familie.

Den rammer meg som et slag. Jeg kjenner varmen stige opp i kinnene, biter tennene sammen, kjenner hendene krumme seg og klørne trekkes ut. En kort stund blir jeg sittende før musklene adlyder. Men så løper jeg etter, rekker garderoben i samme øyeblikk som han forsvinner ut av døren, kaster meg etter ham og skriker rasende:
"Men skjønner du da ikke ..."

Der ... like utenfor døren ... et dyr ... bundet. Jeg paralyseres av skrekk: Redd for å vende det ryggen, redd for å gå forbi, redd for å vike. Skarpe tenner som smeltende istapper ned fra det blottede tannkjøttet. Et bredt glis avduker hjørnetennene og en trussel som understrekes av knurringen, av snerringen. Hjertet mitt dunker faretruende, strupen kjennes blokkert. Jeg hiver etter pusten og stirrer på hunden.
I samme øyeblikk kommer eieren og redder meg.
"Fy deg President," sier hun kjærlig og tar tak i halsbåndet. Til meg ler hun:
"Men han er jo så liten."

Ja, han er da så liten.