En agent på bussen

Major Mirajev. Navnet er egentlig for kort for den svære fyren, men jeg er ikke så stø i russisk navnsetting, har ikke funnet på noe bedre enda. Det slo meg straks jeg så ham: KGB-agent! Han kom inn på 7.20-bussen vis a vis politistasjonen, hadde vel stått inni leskuret og iakttatt vinduene der, fylte hele midtgangen med sin ruvende kropp, lot holdestroppene, som henger dinglende på rad som på et skafott i en massegalge fra taket, subbe sitt stålgrå, oppoverklipte hode. Med øyne som skjelte vidvinklet kunne han granske passasjerene på begge sider av midtgangen, før han valgte seg ut bussetet ved siden av meg. Kanskje var det ikke andre muligheter, vanligvis er plassen ved siden av min den som er ledig lengst.

Han dumpet ned på plassen idet bussen akselererte, veltet seg utover den med sin støvgrå dynejakke, satte en diger svart skaiveske over tvers på fanget, og armene på toppen slik at hans venstre albue ble liggende oppå min skulder der jeg satt og prøvde å gjøre meg så smal som mulig, men samtidig måtte strekke hals for å få puste. Nei, han bar ikke diplomatkoffert, det ville nok virket altfor mistenkelig.

Han pustet tungt, og det sto en odør av mannen som vitnet om ondskap og død, om torturkamre og likkjellere. Jeg vendte meg bort, forsøkte å se ut av sidevinduet som ble mer og mer duggete; tenkte jeg kanskje kunne presse meg fram og stige av bussen, men å rømme ville jo bekrefte en eller annen mistanke, for han var sikkert orientert om hvor jeg var på vei, og hva gjør den slags folk med mistenkelige personer? Og idet bussen forlot holdeplassen før min, dro jeg hardt og demonstrativt ned stoppsnoren som i en nødbremse og markerte samtidig på flere måter at han måtte slippe meg fri. Men major Mirajev satt urørlig over meg, sikkert med et ondskapsfullt flir gjemt dypt inne i sine pløsete kjaker. Bussen bremset, passasjerer forlot sine plasser og avanserte mot utgangsdørene, og jeg presset meg opp langs det fuktige vinduet; fri, vendte meg rundt og stirret bort på ham. Jo, satt han ikke der med et triumferende glimt i det øyet som vendte hitover? Sakte, sakte hevet han sin tunge kropp og ga meg endelig en smal passasje slik at jeg kunne smette ut og springe fram til døren som sendte meg et kaldt gufs idet den klappet igjen centimeter fra nakken min som var stiv og smertefull resten av dagen.

Og dagen etter og de følgende dagene; for episoden gjentok seg. Først nektet jeg å bøye meg, skulle vel jeg bytte plass? Men så prøvde jeg likevel: En morgen et sete foran, neste morgen til siden med den gateutsikten jeg vanligvis fikk om ettermiddagen, så ett sete bak - skjønt jeg skapte uorden når andre ikke fikk innta sine faste plasser, det er som når én overser seteanvisningen på kinobilletten, forvirringen sprer seg og fyller hele salen med kaos. På samme måte klarte Mirajev å undergrave systemet på 7.20 bussen, og medpassasjerene stirret hatefullt på meg - trodde de kanskje jeg gjorde det for min fornøyelses skyld? Og når bussen stanset i Nygaten, var det som regel bare plassen ved min side som var tom. Inntil dørene ble åpnet og han kom veltende gjennom midtgangen med sine ville øyne.

Så var det en regnværsmorgen det på 7.20-ruten stilte en buss med stoffseter, og jeg satt på min vante plass og lot spissen på paraplyen renne godt av seg på nabosetet. Da bussen stanset i Nygaten, hendte det for første gang at en annen passasjer klarte å smette seg forbi Mirajev og med blått besluttsomt blikk peilet inn den våte plassen. En ung dame i miniskjørt og kort jakke ville det normalt vært en oppmuntring å kjøre buss med, men denne gangen ble jeg stiv av skrekk og kom ikke på noe lurere enn å legge paraplyen tvers over det våte setet. Hun passerte selvsagt til en plass bak, og før jeg fikk fjernet paraplyen igjen, hadde Mirajev registrert den, jeg snappet den til meg og han plasserte seg på vanlig måte, uten annen lyd enn den vante tunge pusten, men denne gangen med sin lange, våte paraply på toppen av den svarte vesken, på tvers og med spissen lett skrånende over mitt fang. Nei, ikke helt vanlig satt han, for denne gangen satt jeg som i en skrustikke med det kalde vannet sildrende ned i skrittet, og da jeg skulle dra i stoppsnoren, greide jeg ikke å røre armene, klarte ikke å reise meg før bussen hadde startet opp fra min holdeplass. Da slapp han meg triumferende løs, og da jeg endelig fikk summet meg var jeg fast bestemt på at noe måtte gjøres. Dagen etter kjøpte jeg bil, en grå unnselig Mazda. En konebil, nærmest. Siden har jeg vært matpakkekjører.