Løvetannen

Det var en gang en løvetann som nektet å formere seg. En plante som ikke vil bære frø, får heller ingen blomster, så denne løvetannen var en unnselig vekst blant sine mange gullhodete frender.
De andre løvetannene lurte på hvorfor den ikke ville bringe slekten videre, og den svarte:
"Når jeg har brukt alle mine krefter til å produsere tusenvis av flygende frø, vil bare én eller to – om noen – vokse til ny plante som min etterkommer. Er det verdt innsatsen?"
Nei, da ville den heller bruke kreftene på å utvikle seg selv.

De andre løvetannene syntes dette var dumt; spesielt de gamle ristet på de grå hodene så fjærene føyk. Hva var vel da meningen med tilværelsen?
Men siden den opposisjonelle løvetannen var så ubetydelig og nesten gikk i ett med det andre grønne, brydde de seg ikke.

Men løvetannen, som ikke trengte å danne blomster, brukte alle sine krefter på å utvikle blader og røtter. Snart var den så stor at den slett ikke kunne oversees lenger. Den skygget for lyset, tok næring og vann fra de andres røtter.

Da den var dobbelt så stor som slektningene, og glinset feit og grønn i åkeren, skjønte de andre at de hadde tatt feil. Dermed sluttet flere og flere å danne blomster og fikk i stedet kraftigere blader og lengre røtter. De sterkeste vokste, de svakere skrumpet inn. Midtsommers var det ingen gule blomster å se, men til gjengjeld noen få store, glinsende tanngarder blant mange uttørkede slektninger.

Sommerfuglene, biene og humlene dro til andre beitemarker, og fuglene forsvant. Men bonden brukte kort tid på lukingen denne sommeren.
Og potetene, som hørte historien, undret seg; for hva annet kan man vel gjøre med livet enn å få barn?