Løftet

Dette var ikke løvens hule, men noe som var mye skumlere: De andres teater.
”Kom bare opp på scenen”, oppfordret de, ”det er slett ikke farlig, lovte de.”
Ikke farlig, de ville vel bare bekrefte at jeg var normal, at jeg var som dem, at jeg ikke var farlig. Jeg tenkte på min onkel Laurits:
”Kom bort hit litt, du gutten min.”, smilte han. Og da jeg nølte:
”Du er da ikke redd for onkelen din, er du vel?”
Jeg var seks år og var vel ikke redd for onkelen min, var jeg vel? Ikke før etterpå.

Kanskje var det den erfaringen som fikk meg til å nøle, for hvorfor skulle jeg ikke kunne entre de andres teaterscene? Selv om salen lyste av rosa, forventningsfulle ansikter, selv om jeg var redd de blå blikkene: Det er da vel slik at man skal trosse sin redsel. Sånn kommer man seg videre i livet. Folk så nok ikke på buksebena at knærne mine skalv, og om de gjorde, ville de kanskje forstått at jeg var som dem, at jeg led under helt normal, folkelig sceneskrekk. Liksom seksåringen følte hvordan alles øyne lyste mot seg da han forsiktig, med blikket på de blankpolerte skoene hans, nærmet seg sin onkel den gangen. Men hvis jeg hadde nektet å komme fram, som jo ville vært normalt for de fleste, ville de vel trodd jeg var annerledes, at jeg var vanskelig, at jeg var sær. Kanskje ville de blitt redde for meg, og hva kan man ikke risikere av redde mennesker? Spesielt i flokk, er de farligere enn det meste.

Folk applauderte meg opp til scenen, og programlederen grep bestemt tak i meg, som om jeg var en sleip fisk han hadde fanget. Liksom min onkel som dro meg inn til seg og krevde svar på de tåpeligste spørsmål mens alle de andre satt og lo. Klappet og lo. Og de hadde rett, jeg angret. Var jeg ikke blitt holdt fast, ville jeg stukket av igjen. Fisken spreller først når den merker at den er fanget, og sprellingen viser de andre at den bare er en dum fisk. Jeg var seks år den gangen da min digre onkel dro meg opp til seg, la meg over fanget sitt, trakk ned pyjamasbuksen min og ga seg til å slå på den blanke barnerompa. Lekeslå, det var bare en lek, og alle lo. Artig kar, denne onkel Laurits. Lekeslå. Det ble ingen smerter etter lekeslagene.

De andre sitter også rundt og ler da de tåpelige spørsmålene fører til tåpelige svar. Ufarliggjøring. Og jeg merker ikke at det kommer noen bak meg. Jeg merker ingenting før armene mine er låst inn til kroppen: Fanget. Det kjennes som onkel Laurits. Nå ler de andre enda sterkere, og jeg blir løftet opp og holdt over scenegulvet. Fanget. Jeg vil sprelle meg fri, jeg vil sparke leggene bak meg, jeg vil kaste meg rundt, ut av grepet, forsvare meg. Min onkel var stor og sterk, jeg satt i en skrustikke mens folk lo. Det varer sikkert ikke mer enn ett par sekunder, men det kjennes lenger. Panikktid er evighet. Når man slåss for livet, kan hver tiendedel være skjebnesvanger. Men lek gir ingen smerter.

Slåss jeg meg fri? Tror ikke det. Bak meg står en kvinne. Man sparker ikke en kvinne. Man slår ikke en kvinne. Til en kvinne prøver man å finne på noe hyggelig å si. Også under sjokk, også etter at man er fanget. Fanget?
Nei, nei; såpass må du tåle, hvis du vil være som de andre.