Hunden og tornekrattet

Jeg kjenner en dame med forretning: Fru Brandtlund. En flink og flittig dame som startet med to tomme hender og satset alt. Hun har ingen barn, men mann og hund. Hunden, stor og rolig, trives visst godt hjemme alene. Lille Jinni kommer og lufter den hver dag etter skoletid. Tirsdag og fredag gjør fru Hansen rent i huset. Lille Jinni og fru Hansen får noen kroner for innsatsen sin.

Mannen, herr Brandtlund, står opp med fru Brandtlund tidlig hver morgen, dekker frokostbordet mens hun går en kjapp tur med hunden og legger dagens planer. Sammen kjører de til forretningen hvor han hjelper henne hele dagen. Klokken 12.30 spiser de formiddagsmat sammen i Kaffestuen, klokken 17 middagsmat i Grillstuen, drikker kaffen alt for varm og driver på i forretningen til langt på kveld. Harde dager, men sikkert interessante. Og de trenger nok ikke så mye søvn. Forretningen vokser og snart skal de kjøpe opp butikken til konkurrenten, herr Kronglebitten. Bare de blir enige om prisen. Det blir de nok, tiden arbeider for familien Brandtlund. Et framgangsrikt ektepar.

Et lykkelig ektepar. Om søndagen, når de er ute og promenerer med hunden i det fine været, hilser gjerne naboene respektfullt på dem og nikker til hverandre:
"Der går ekteparet Brandtlund, de er svært dyktige."
Fru og herr Brandtlund forstår sikkert, retter nakkene enda en tanke, spaserer til kiosken ved dammen, setter seg kanskje noen minutter på en benk med hver sin kroneis, lar hunden løpe fritt (den er ikke farlig) og diskuterer opplegget for høstsalget. Det er mest fru Brandtlund som diskuterer. Herr Brandtlund nikker nok anerkjennende mens han sender et bekymret blikk mot hunden og tornekrattet.

Nabomannen, som bærer den minste på nakken, ser kan hende på nabokonen, som leier et barn i hver hånd og spør:
"Hvorfor starter ikke du også en forretning? Tenk, fru Brandtlund er blitt utnevnt til årets forretningskvinne av avisen Døgnets Nyriksliv."
Men da svarer nok nabokonen kjapt.: "Å, det er ikke så lett, du ser hvordan det går med Kronglebitten."
"Kronglebitten? Å, han", kan nabomannen foraktelig svare. "Han er bare ikke konkurransedyktig nok. Det er innsats som skal til!"

Så stanser de sikkert ved kiosken, kjøper saftis til barna og sjokoladeis til seg selv, setter seg på en benk og nyter den søte duften fra rosebuskene. Minstegutten vil helst sitte på fanget, for han er redd den store hunden.