Julius - ET JULEEVANGELIUM

Jeg er så glad
I hvert juletre
For der ble
Julius født
Han svingte seg
I fra grein til grein
Og hvilte når
Han ble trøtt

*

Da det ble tid for at Juliane skulle føde, ble hun hengende i en grein. Det var farlig på bakken, fullt av løver. I de dager var det løver over alt. Løvene var mindre enn dem vi kjenner til i dag, lettere å fange. De ble også fanget i tusenvis og er derfor utryddet stort sett overalt, bortsett fra på de afrikanske savannene. I Afrika er de til gjengjeld mye større. De små løvene ble fanget av modige krigere og jegere, dopet ned og sluppet løs igjen, slik at den lille kongen kunne dra på løvejakt uten at man trengte å være engstelig for at han skulle komme til skade, eller bli så sliten at han ikke orket å regjere. Og mens sløve løver sjanglet rundt i skoger og over sletter, dro kongen med sitt følge på den ene jaktturen etter den andre, slo dem i hjel med pil og bue, med spyd, sverd eller med klubbe. Og som alle jegere både før og etter, mente han at jakten var mandig og rettferdig. Han overså det faktum at løvene ikke brukte hest og vogn og ikke hadde andre våpen enn de som vokste ut av kroppene deres. Ikke en krus ble skadet i den lille kongens skjegg, og den svetten som sildret fra kongens armhuler kom av varmen. Løvene ble altså etter hvert utryddet, eller forvist til Afrika. Etter en sånn jakttur kunne det ligge hundrevis med løvelik igjen, og siden verken kongen eller krigerne hans spiste løvekjøtt, ble de stort sett liggende og råtne.

Men da Julius ble født, fantes det altså fortsatt løver rundt omkring. Og selv om de ikke var så store, og ofte dopet, var de farlige for Julius som jo var enda mindre. Derfor var det bra han ble født i et juletre. Bra for ham som var liten og forsvarsløs, men ikke for løvene, siden Julius var utmerket løvemat. Det lød et plopp og han falt til greinen under. Griperefleksen kom en brøkdels sekund for seint og han falt videre til neste grein. Hadde ikke Juliane blitt hengende såpass høyt oppe, ville Julius sikkert ha blitt løvemat, og vi ville aldri ha hørt om ham, aldri fått feiret Jul, ikke startet tradisjonen med juletre. Kanskje det i stedet hadde blitt en annen fødsel, en annen feiring. Det hadde ikke blitt noe evangelium etter Julius, ingen erindringer om at han reddet en flokk leoparder eller mettet noen tusen tørkerammede, bare en glemt episode da han mettet en sløvet løve. Kanskje ville minnet om Noldus, som ble født i en sekk, bredt seg utover verden. Som kjent tviholder folk i fransktalende land på en feiring de kaller Noel, skjønt Noldus ikke på langt nær er blitt like populær som Julius. Tvert imot, han ble mektig upopulær da han gjorde vann til urin midt i tørketiden. Og så har vi jo Kristus da, som ble født i en stall og endte i et tre – en karriereutvikling motsatt av Julius sin – og som har blitt kilden til de engelsktalendes feiring av Kristmesse. Folk blir sprø hvert år fordi sola snur. Skjønt ingen har sett den snu, blir særlig de religiøse aldri lei av å tenke på omvendelser.

Julius svingte seg altså opp i treet, tilbake til greina der moren hans hang klar som en moden frukt med frisk, oppvarmet melk. Og nede på bakken måtte én sulten løve ta til takke med en munnfull etterbyrd, en annen med julematlukten. Ikke en gang en velsmakende jordmor var tilstede. Og Juliane – som selvsagt var lykkelig over å ha født et barn – var likevel ergerlig for at de måtte ta denne lange turen bare for å oppfylle dumme spådommer. Nå lengtet hun hjem, og gledet seg til å vise fram sin velbårne. Sulten var hun også. Så omfavnet hun Julius, dumpet ned på greinen under, beit over navlestrengen som hang og slang, og sovnet lykkelig i en løvseng. Dette skjedde nær Ninive i Assyria, fordi spådommene hadde krevd at Julius skulle bli født ved Ninive i Assyria. Men dagen etter, da spådommen var oppfylt, tok Juliane fatt på hjemveien igjen med Julius på nakken. Og siden hun ikke var noe særlig til løvejeger, og heller ikke spesielt glad i løvekjøtt, måtte hun leve på frukter og røtter. Røttene var sure og seige, og for mye frukt fører til sur og bløt mage. Men Julius var fornøyd der han satt fast i sitt levende transportmiddel med forsyninger innebygd. Hjemme ventet faren hans – i hvert fall hadde han lovet at han skulle vente. Men vi vet jo hvordan mannfolk er.