Julenissens siste sukk

Folk forandrer seg, sukket nissen. Men til det bedre? Før satte de fram grøt til ham i julen, nå legger de ut lav til reinsdyrene hans på gravlundene.

Det var i tiden etter 11. september. I den tiden USAs president hadde bestemt at det skulle være 11. september hele året.
"Vi skal ikke tåle!" Krevde han. "Du må ikke glemme!"
Det var heller ikke så lett å glemme, for presidenten hevnet og straffet nådeløst til alle kanter. Han straffet terrorister og potensielle terrorister, deres foreldre og besteforeldre, tanter og tremenninger, barn og barnebarn, naboer, naboers barn. Ville først presidenten at noen skulle straffes, ble de straffet som terrorister om de innrømmet terrorisme, som løgnere hvis de nektet.

Og verden gjorde som den amerikanske presidenten sa. Men glemte. Ikke 11. september, men bryllupsdager, fødselsdager og etter hvert nasjonaldager og søndager. Også juledagen glemte de. Julenissens oppgave var å bringe glede én dag i året. Han visste ikke om alt dette, hadde ikke greie på politikk, gjorde som han pleide. 364 dager og kvelder forberedte han den store, nattlige Reisen: Da han i løpet av julenatten skulle rundt og fordele gaver til store og små, fortjente som ufortjente. Og til den jobben ble han, som ellers, trukket av fire reinsdyr som foretrakk å slappe av på kirkegårdene, der de slapp å grave dypt i snøen for å finne reinlav.

Som vanlig var jobben greit unnagjort i Australia og Asia. En enslig luftvernrakett over Kaukasus skapte uro blant reinsdyrene.
"De gir seg visst aldri", sukket nissen, som selvsagt er langt raskere enn en rakett.
I mange land var barna skeptiske, trodde kanskje leketøyet var klasebomber eller miner. Det er de jo også gjerne.
Europa, der tusen falske nisser pleier å stirre sjalu mot himmelen, ble unnagjort i en fei. Så kom turen til Afrika, der nissen skiftet til svart maske som han hadde gjort de siste årene. Barna der var som alltid takknemlig for så lite. Og masken ble etter bruk gitt som gave til en liten, uniformskledd presidentspire i Latin-Amerika.

Han burde skjønt at noe var galt. For under hele turen hadde det manglet både juletrær og julelys. Fra Berlin eller Betlehem lyste det ikke som det pleide. Det skal jo gå så kjapt på en sånn tur, og da er det fort å overse ting. Også vesentlige ting. Kanskje tenkte han at strømprisene var blitt umenneskelig høye. Men hva kunne han gjøre med det? Hvem kan vel stille opp mot markedskreftene?
"Stakkars menneskene", sukket nissen. De finner stadig nye autoriteter til makten og æren, skylden og ansvaret.

Over de store byene i USA var det flyforbud i anledning 11. september. Tusen elektroniske øyne fulgte mistenksomt med på alle aktiviteter. Det gjaldt å skyte først og eventuelt spørre siden. Hvis man bare spør de rette, får man de svarene man trenger. Da julenissen hadde trukket sitt siste sukk, og trekkdyrene dalte ned til sultne hjemløse som nygrillete dyresteker, kunne den amerikanske presidenten konstatere at beredskapen var god, men måtte skjerpes ytterligere. Man kan altså ikke stole på noen, ikke en gang julenissen som hadde blitt avslørt og uskadeliggjort med kurs for hovedstaden med detaljerte, strategiske kart over samtlige amerikanske byer og sekker fulle av farlig krigsleketøy. Ferdsskriveren i sleden viste at han hadde forbindelser i Irak så vel som Nord-Korea og Sudan.