Hubøsagaen

Utenfor Yappodden ligger øya Hubø. I uminnelige tider er det blitt produsert huber der, som hubøværingene i sine små farkoster har fraktet til fastlandet og båret til byen. Jevnt og trutt har de arbeidet, produsert om dagen og rodd inn til fastlandet med de ferdige hubene om kvelden. Hubøværingene var ikke velstående, de fikk god, men ingen overdådig betaling for sine produkter. Men de hadde da et brukbart utbytte av sin flid og fikk både til det aller nødvendigste og til en og annen utskeielse. Men bare en og annen, for de var nøysomme folk. Inntil Mons Mandag ble skylt i land borte i Løvika.

Mons Mandag kom tomhendt, våt og naken til øya og appellerte derfor til hubøværingenes omsorgsfølelser. Ingen skjønte hvorfra han kom eller hvordan han var kommet dit, men han ble tatt godt vare på, og nesten før de rakk å ikle ham det første lønneblad, hadde han smittet dem med sin begeistring for det som var stort, for alt som glitret og lyste. For ingen suksess er så glitrende at ikke en plan kan skinne bedre. Han talte så de formelig kunne se hvordan den karrige øya, like fra Strandeneset til Nordhaugen, ble fylt med gull og skoger av eviggrønne juletrær med julepakker i hver gren, glitrende ågerrenter på hver kvist og høyt i hver topp en forskerstjerne som lyste like til himmels og fikk selv fullmånen til å blekne.

”Våre huber”, sa Mons Mandag, ”skal bli så fine at alle i landet vil slåss om dem! Vi skal heve vår kvalitet opp som høyblokker mot solen, slik at de kaster skygger over bihubene som de hittil har måttet greie seg med på fastlandet. Slik kan vi ta oss betalt som aldri før, og honning vil skylle som rav opp på Hubøstrendene. Men for å få dette til må vår øy befolkes og urbaniseres”.

Han sa allerede ”vi” og ”vår øy”, og det var nok en og annen som reagerte på denne kjappe eiendomsovertakelsen. Men motforestillingene druknet i begeistringsrusen som fulgte etter hvert som hubøgubbene kom roende hjem med sine skrøpelige båter lastet med ungpiker. Med blanke lepper og skinnende øyne så hubøværingene den ene åpenbaringen skjønnere enn den andre stige i land på Berger brygge, og snart ble bygning etter bygning reist, forbundet med rør og kabler, med alle slags moderne apparater og med rom til alt som planlegges kunne. Ramstad og Husby vokste i betydelighet til øyas to viktige tettsteder.

For å betale gildet, ble hubeprisene hevet, men det så ikke ut til å redusere etterspørselen. Tvert imot, for etter hvert som produktene ble spredd utover byen, ble de kjøpt bare i kraft av sin nyhetsverdi. De nye varene og den høye prisen – trodde folk – borget for kvalitet. Både de nyankomne jentene og andre kolonister deltok i hubeproduksjonen. Så måtte båtparken forstørres og fornyes for å frakte de økte hubemengdene over til fastlandet og velstanden tilbake. Snart dro store, fullastede båter over også om dagen, snart måtte kveldene og nettene tas i bruk for å etterkomme det store behovet for huber. Og hubeprisene steg igjen.

Inne på Yappodden hadde folk forundret seg over forandringene. Jomfruene som ble lastet om bord i Hubøbåtene fikk dem til å vitse om hubøværingenes gastronomiske eller religiøse tilbøyeligheter, men dette var bare harmløse kommentarer, for de hadde egentlig aldri brydd seg om hva som foregikk blant Hubøs befolkning. Verre ble det etter hvert som farkostene ble større, mer moderne, og med en antydning til beskjeden luksus. Da begynte fastlandsfolket å vise tegn til en smule svartsjuke, slik at utsagnene lød mer ondsinnede. De kunne, for eksempel, etter å ha ligget oppe i Modullen med teleskop, si om skogene som de hadde sett gro opp på øya, at de var treskalleemner, eller antyde at hubene som kom i land var framstilt av hurtigvoksende juletrær med tvilsom bonitet. Noe var det nok i dette.

Men så begynte de å kreve havneavgift der hubøbåtene la til. Kanskje ikke så urimelig, men da de økte avgiften til store høyder og samtidig krevde veiavgift for transporten videre over fastlandet, ble det misnøye blant hubøværingene. De protesterte, men fikk til svar at siden hubene ble fraktet over deres land, ødela de yappoddingenes gode navn og rykte med sin slette kvalitet. Dette var verdt en erstatning som de like gjerne kunne kalle det ene som det andre, hevdet de.

Etter en del diskusjon på øya ble Mons Mandag sendt over for å snakke yappoddingene til fornuft. Han vakte straks deres sympati da han under ilandstigningen skled på en tofte slik at den lille båten kom i overbalanse og kantret. Mons Mandag havnet i sjøen, men fikk heldigvis tak i masten. Forkommen ble han fisket opp, og med sitt våte og litt stakkarslige oppsyn fikk han tilfredsstilt deres frelsesbehov så vel som beskyttelsesinstinkt. Dermed var deres hjerter vunnet, og deres ører åpnet for hans tale.

”Master”, ropte han idet han slapp masten. ”Vi kan bygge master så høye at de rager over alle horisonter! Vi gir dem vårt navn, ”Modull-masten”, etter Yappoddens viktigste landemerke, og sender dem helt til Rikshovedstaden; og de skal være så høye at vi må fjerne kurvene i veien for å få dem fram. De skal bli så flotte at bimastene, som de har der nå, blir som tannstikker i forhold. Modulmastene skal få en kvalitet som kan knuse diamanter!”

Folk la merke til at han allerede sa ”vi”, men de spede motforestillingene druknet i drømmen om alle dollarene og pesene som kunne strømme inn over odden, drømmer om selvlysende karrierestiger med rullende trinn, drømmer om professorater, dosenturer og direktorater til deres barn og barnebarn.

Da Mons Mandag neste dag tilfreds forlot Yappoden i åpen båt, var allerede flere komiteer nedsatt for å produsere argumenter for hans ideer. Men det han egentlig kom for å snakke om hadde han glemt. Midtveis ut til Hubø kullseilet båten. Mons Mandag ble skylt i land på Løvenholmen som heldigvis lå nettopp der, karrig, men trygg.

Fjæra var full av tomflasker, og Mons Mandag satte straks i gang med å sende flaskepost, korket med en kort trepinne. ”Flasker”, skrev han. ”Vi skal lage flasker så store at selv den største tanker går inni, og så gjennomsiktige at selv de minste bokstaver kan leses uten å åpne flaskeposten og brette ut papiret!” Og i en annen skrev han: ”Stein! Vi skal hogge stein til alle verdens steinbed og bygater. Vi skal selge fôr til steinbitfarmene. Vår gråstein skal være så grå at selv Mons Mandag blir blek i forhold!” Han var ikke fri for å bruke selvironi. I en tredje flaske sendte han: ”Vi skal lage taremel til landets bakerier, og vår tang skal ha så høy kvalitet at andre grønnsaker blir gule og gulrøtter blir blå. Selv verktøyforretningene skal kjøpe nebbtang og knipetang av oss!”, ropte han begeistret til seg selv.

Slik satt han på holmen og sendte flaskepost om vannet, om skjellene, om måkene, saltet, sjøstjernene, lyngen, bølgene, sneglehusene, vinden, krabbeklørne, fjæra og om kråkebollene. ”Nå skal det bli andre boller!” meldte han til den som måtte finne flasken. Da hadde han ikke flere flasker igjen og begynte å bli rastløs. Dessuten var han sulten, og det begynte å regne. Men ingen savnet ham, for fastlandet hadde han forlatt, og på Hubø gikk livet sin travle gang uten hans planer og medvirkning. Og Mons Mandag gikk rundt Løvenholmen for 27. gang og drømte om å lage den om til et paradis, eller rettere sagt en ark, der verdens ville og tamme skapninger og vekster kunne leve side om side uten konflikter og uten tanker om at regnet trengte å stanse, at vannet noen gang behøvde å synke.

Da han etter en kald natt ble observert vinkende og ropende, dryppende og nysende på sin ensomme ark slik at han endelig kom hjem til Hubø, fortalte han at alt hadde gått fint under forhandlingene på fastlandet, at yapoddingene var rimelige og fornuftige mennesker som de kunne vente mye fint samarbeide med framover. Med disse gode nyheter tok de flittige hubøværingene en pause for å bevilge seg en feiring av suksessen. Og under denne festen satt Mons Mandag klar for å få tak i alle flaskene etter hvert som de ble tømt, mens han tenkte på muligheten av å fylle dem med medisin mot forkjølelse.

Etter noen ukers hubeleveringer uten at de ublue fastlandsavgiftene var blitt redusert, gikk hubøværingene igjen til Mons Mandag og spurte om ikke resultatet av forhandlingene snart skulle gi seg konkrete utslag.

”Yappoddingene, jo det er flinke mennesker som helt sikkert vet hva de gjør”, svarte Mons Mandag diplomatisk mens han rullet et brev sammen og stakk det i en flaske. ”Flaskekorker”, fortsatte han drømmende, ”flaskekorker så tette at de tørker tåredryppende klagebrev, så lette at flaskene går som luftpost”.

Uka etter vendte hubøværingene seg igjen til Mons Mandag, men da trakk han irritert på skuldrene. Han syntes ikke om repriser. Men han lovte å dra over til Yappodden for å høre hva som forsinket iverksettingen av forhandlingsresultatet. Og neste søndag fylte han en åpen båt med sine tomflasker og satte ut på sjøen på ny mens hubøværingene sendte ham bekymrede blikk. Det hadde de grunn til, skjønt sjøen lå speilstille, for det var siste gang de så ham.

Mons Mandag kom trygt i havn – dog ikke i land – før båten kantret, og han sto atter våt og forkommen på Yappodden kai. Mens befolkningen begeistret og omsorgsfullt pakket ham inn i varme komitérapporter og sanket sammen flaskene hans, fortalte han om sine flyplassplaner for Hubø. ”Vi må tenke stort!”, ropte han til en applauderende folkemasse mens han ble geleidet gjennom Storgaten i Yapodden. Folk kastet blader av forskningsrapporter for hans føtter og ropte: ”Åh, se han! Mons Manda’! Åh, se han ’a!”. Og denne oppmerksomheten varmet ham langt mer enn de rapportene han var tullet inn i. Ja, dette folket varmet helt inn til hans gode og velmenende sjel. Og den var det ingen som hadde nådd før.

Slik ville Mons Mandag ha det. Her bestemte han seg for å bli. Her ble han forstått, her kunne han bli respektert, få rikelig støtte til sine prosjekter uten provinsielle øyboere som hengte krokete spørsmålstegn i ørene hans. Han slo seg ned på en plass med fralandsstrøm i fjæra, der han av og til mottok audiens fra gamle og unge yapoddinger som brakte ham niste og tomflasker til gjengjeld for gode råd om hva de kunne drive med, om hva de skulle si, og om hvem de skulle si det til.

Snart trengte yapoddingene huber til sine egne master og fant på en skatt så progressiv at mange hubøværinger etter hver leveranse kom hjem til øya si mer forgjeldet enn da de dro. Og i Rikshovedstaden lagde man flere og flere bihuber, som riktignok led av dårligere kvalitet, men som til gjengjeld ble levert i elegant emballasje. Slik forsvant de ekte hubene fra markedet, og ble etter hvert satt sammen på Yappodden til master under navnet ”Modull-master”. Og siden salget av mastene aldri ble den store kommersielle suksessen, ble det mindre velstand å sende tilbake i de store båtene til Hubø. Men likevel, hver gang det kom en båt med nye huber, sto en ung mann på Yappoddkaia og tok i mot hubene mens han smilende sa: ”De beste resultatene oppnår vi i fellesskap!”, før fattige øyboere ble sendt ensomme og så godt som tomhendte hjem igjen.

Etter anbefaling fra den høyt respekterte seniorrådgiver Mons Mandag ble de usolgte mastene benyttet til å bygge bro fra Yappodden via Løvenholmen og videre over til Amundsenga på Hubø. Da denne var ferdig, kunne yapoddingene for første gang komme hubøværingene i møte på deres eget territorium, så å si, og sendte den unge mannen, nå som ærverdig representant for Yappodden med utstrakt hånd og budskapet: ”La oss se framover!” Men siden de møttes på brua, måtte øyboerne snu seg for å se det som den ærverdige representanten mente med ”framover”. Dermed begynte ribbingen av trærne på øya. ”For å få hubene raskt og direkte til markedet”, sa den ærverdige representanten mens øynene hans skinte av begeistring og framskrittet raste på kjappe larveføtter rundt på øya – like over hubøværingenes lange arbeidsinnsats, over deres mangeårige minner og nesten over deres tær.

Først drenerte man hele Øklandet til parkeringsplass, så bygde man terminalbygg i Følstad og hangaranlegg i Husbyen, rullebaner fra Strandeneset til Løvika, flygeledertårn på Nordhaugen, drosjeholdeplass på Amundsenga, der brua går til fastlandet, og endelig sjøflyhavn ved Berger brygge.

Bare ett tre sto tilbake. Fire hjørner har et hus, fire hjul en bil. Og fire vinger har et fly. Ingen idé eller tanke er heller så stor at den ikke faller sammen om den støttes opp bare av én ensom bjelke. Og bare to fly kom til flyplassen. Det ene brakte med seg den ærverdige representanten ut i verden. Med seg på turen fikk han en kolleksjon prøvehuber ”… til markedet i det fjerne”, som han faderlig annonserte. For i mellomtiden var han blitt valgt til ordfører og markedsfører for Yappodden og Hubø herred. Det andre var et gammelt charterfly. Det er blitt stående og ruste mens det venter på å fylles med passasjerer før det kan ta av igjen. Hubøbarna møter opp ukentlig for å se om ikke en vinge skal knekke slik at den kan benyttes til rutsjebane.

Flere hubøværinger er blitt igjen på øya, men mange er dratt. Når det blir kaldt, brukes elementer fra brua til brenne. Inne på fastlandet går yappoddingene som før. De ser ikke så mye hvis de en sjelden gang klyver opp på Modulen med teleskop, og de har ikke så mange kommentarer til det lille de ser, for de har egentlig aldri brydd seg om hva som foregår blant Hubøs befolkning. Og de unge jentene – hvor ble det av dem? Se det er et spørsmål som har opptatt menneskeheten til alle tider: Hvor ble alle de unge jentene av?

I fjæra satt Mons Mandag inntil ganske nylig – han var nesten glemt av yapoddingene – med sin flaskepost og funderte på om man ikke kunne lage noe ut av den lange og øde brua, for eksempel huber. Han tenkte så hardt på denne ideen at han snublet i en stein, skled i tangen og rullet ut i sjøen; der den sterke fralandsstrømmen raskt førte ham langt ut og mot ukjente strender. Heldigvis: Noen er så lette at de flyter.