Vis meg dine helter, og jeg skal si deg hvem du er

Kan man stole på en rik arving som sier: Rikdom fører ingen glede med seg, som ber alle forsake det materielle og velge de åndelige verdier? Og kan man ha tillit til en fyr som forlater sin kone og sin nyfødte sønn til fordel for egenutvikling? Man kan gjerne hevde at en skarve kone og en liten sønn teller lite på verdens vektskåler sammenlignet med det prins Siddhartha Gautama, seinere Buddha, har gitt resten av menneskeheten, men overser vi ikke da hvilket ansvar hver enkelt av oss har for våre nærmeste, og da spesielt ansvaret som foreldre har for sine barn? Et barn har ikke bedt om å bli født og har derfor krav på sine foreldre. Første bud er: Vær til stede!

Så da burde vi heller kanskje vende oss mot en mer barnevennlig religion, sammenlikne svikeren Buddha med den vennlige Jesus som bød ”… de små barna komme til meg, og hindre dem ikke!”? Nei da, for Kristendommen (samt Jødedommen og Islam) har en like sentral helt i den gudfryktige Abraham (Ibrahim) som sendte sin ene sønn Ismael fra seg ifølge kapittel 21 av 1. Mosebok og ikke var snauere enn at han bandt den andre sønnen til opptenningsveden og løftet kniven mot ham. Hva som foregikk i guttens hode akkurat da, fortelles det ingenting om. Men det skal ikke mye empati til for å forestille seg hvordan dette brutale sviket kjentes ut. Nei, faren drepte ikke sønnen sin. Men han svek, og gutten måtte bære de psykologiske konsekvensene av sjokket livet ut.

Å løfte kniv mot sine barn er vel uansett et grovt svik, selv i de tilfellene det bare er snakk om et ritual for omskjæring. I hvert fall hvis du på forhånd har sagt at det ikke er farlig.