Mørkt på gravlunden

Hun parkerte et annet sted en vanlig, tenkte hun greide en kjapp tur bort til graven med krans og lys. 10-åringen sutret, ville vente i bilen. Nei, sa moren, dette er et ritual du skal være med på.
Men det er så mørkt, innvendte 10-åringen.

Ja, det var mørkt. Nettopp en grunn til å ha med seg datteren. Moren hadde nemlig et snev av mørkredsel. Og begi seg ut på en kirkegård i mørket, er skremmende for mørkredde. Kaldt var det også, sånn like før jul. Så datteren bega seg motvillig ut i mørke og kulde sammen med moren.

Det var mørkt, og denne gangen nærmet de seg graven fra en ny kant.
Hvor er den dumme graven? Lurte moren. Så mange ganger hadde hun vært der, aldri hatt problemer. Og det var kaldt.
Hvor pokker?

De lette og lette. Datteren sa ingenting, moren bannet innvendig. Hvilken triumf for 10-åringen om moren måtte innrømme at det ikke var så lett. Liten tid hadde de også, som de fleste har like før jul.

Nei, her gjelder det å skjære igjennom, tenkte moren. Resolutt stanset hun ved en grav:
Her er det, sa hun.
Datteren gadd ikke å se så nøye. Dessuten var det mørkt. De plasserte lyset og kransen foran gravsteinen, donerte 2 sekunders stillhet og ettertanke, til en som ikke lå i graven, og gikk tilbake til bilen.
Ingen kommer til å klage, ingen døde kommer til å savne noe. La de døde vokte til døde, minnesmerkene er til for de levende, men bare til glede og trøst, ikke til plage og plikt.