Et asyl på Holbergstuen

Noen drømmer er så livaktige at du kjenner hvordan folk ser annerledes på deg etterpå. Gregor sitter på Holbergstuen og stirrer. I den hullbrente duken, som stadig blir mer møkkete fordi han ikke en gang greier å treffe askebegeret. Skuer sitt liv i pilsgult skjær. Stirrer mot døren, håpefullt, mens han prøver å skylle smådjevlene ned i store slurker. Men folk stirrer igjen.

I går kveld satt han på det trange kjøkkenet sammen med sin lille datter, Jodi. Lysrøret i taket flimret på siste verset, og en utett kran spilte med utslagsvasken som resonansbunn. Ubønnhørlig som brenningen, som forvitringen. Foran Jodi, mellom de gule blomstene på en hullete og sølete plastduk, ligger to påbegynte halvskiver avkledd sin brunost, en naken negerdokke, et grumsete melkeglass. Hans side av kjøkkenbordet dekkes av en velbrukt papirbleie av merket "Krabat", dagens Bergens Arbeiderblad med oppslag om mannen som helte blynitrat i sin kones kaffevann, kveldens tredje krus Frieles frokostkaffe, filtermalt. Blyfri. På kjøkkengulvet ligger negerdukkens røde kjole, en gul og en blå trekloss - fabrikkert i skogsdøende Bundesrepublik, kneippbrød fra Ladegaardens bakeri, brunost, potet- og fiskekake- og fiskepuddingbiter. Smuler og smådotter i krokene. Hull i linoleumen. Jodi geiper, gjesper og gnir seg i øynene. Hun skulle ha ligget mellom sprinklene sine for lengst, men sovealkoven er beleiret av en flokk militanter. Røyken siver inn på kjøkkenet gjennom nøkkelhull og dørsprekker. Lyder fra salvene trenger gjennom den spinkle døren. Han skjelner ikke de enkelte skudd, men vet hva det gjelder.

I natt drømte han at en fyr slo ham med en planke, og det var så livaktig at han kjente smertene i fortanna da han våknet. Fru Foss! En halvliter til. Han foretrekker Holbergstuen.

"Hei på deg, lenge siden sist. Står til?"
Det kommer en fyr han kjenner vagt, en som virker enda mer mislykket. Bedre trøst enn felles skjebne.
Hei på meg?

"Lenge siden sist - er du blitt helt borte i skapet?"
De kaller ham "Nummer" - eller Nils Røhr. Rørleggersvenn fra Østlandet. Han kom til byen, begynte på Handelshøyskolen tidlig i 70-årene med en drøm, brukte opp flere års studielån på Holbergstuen og er fortsatt rørlegger. Og drømmer. Han fikk visst med seg sosiologi grunnfag ved universitetet. I en årrekke demonstrerte han korrekte politiske meninger ved å briefe med proletær bakgrunn og medlemskap i de rette organisasjonene: Akmed (Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid), Solkom (Solidaritetskomiteen for Vietnam), Chilekomiteen og hva de nå het alle sammen. Selv Kvinnefronten, ja og Studentmållaget var han innom en periode. Man er da fra landet; fra Romerike.
"Tosk", tenker mannen fra skapet, skjønt han nå har erkjent at den stigen han selv klatret for å oppnå den hellige arbeiderklassen, i visshet om at man kunne hoppe av igjen den dagen man ble lei, viste seg å føre nedover. Så feil kan man ta. Og der nede kan man hoppe til man blir blå.

Ansiktet er moset, kjakene henger som en våt bestemorunderbukse ned mot vindjakken. Nils Røhr går på byen hver gang han har tenkt ut en ny vits - det vil si én eller to ganger i uken. Og den - ukens vits - forkynner han med anløpen basstemme akkompagnert med rå lattervrinsk. Men med sine gullinnrammede øynene like ubevegelig blasse. Gregor ler høflig av vitsen hans
"Fru Foss, en pils til Nils Røhr!" I går kveld var det kvinneaktivistmøte i stuen min.

Han merket at hans person ble behandlet på møtet. Han følte at han ble avkledd, brettet ut og beglodd på midtsiden av en antipornoaksjon. Hans intime hemmeligheter ble utnyttet i en prostitusjonsdebatt, privatlivet dissekert blant mishandlinger og voldtekter.
Og hun, Jodis mor, fikk full støtte for sitt perspektiv, naturligvis. Gregor er umulig, det viser også statistikken at de er, alle sammen. Og i går ettermiddag, da han kom for å hente Jodi hos dagmammaen, ropte hun bestemt:
"Nei, ikke du!" Pappa lurte på hva hun ville, om hun syntes han skulle gå sin vei, og hun nikket: "Ja!", vendte ham ryggen og begynte taus å leke med en såkalt riktig leke, som nok var ødelagt, men i hvert fall laget av tre. Hun ville bli hentet av mammaen sin. Og dagmammaen, som vet hva som er riktige leker, er nøye med slikt og nøye med at hun får sin godtgjørelse i brukte sedler, stirret granskende på den grimme fader. Ugleblikk.

Noe lignende har hendt før. Faktisk oftere og oftere, og Gregor kjente varmen stige opp i ansiktet og bekrefte hennes verste antagelser. Hva skal man gjøre? Han kan jo ikke friste barnet med sjokolade, sånt gjør man bare ikke. Han prøvde å glatte over, spurte Jodi om hun ikke tøyset, sa hun skulle bli med hjem.
"Er mamma hjemme?"
Det kunne pappa ikke bekrefte, for som vanlig visste han det ikke. Så hun snudde seg bort igjen.

"På Handelshøyskolen følte jeg meg som Tarzan," sa Nr - Nils Røhr.
"Masse problemer å løse, Underlagt jungelens lov. Ensom blant apekatter ..."
Enda mer mislykket enn jeg, han har ikke en gang barn. Mon tro om han dunker seg på brystet og brøler når han har nedlagt et rør, hver gang han har gjennombrudd i en tett kloakk. Tenkte Gregor.
70-årene er slutt, Guran. De er over.

"Guran er i Fantomet." Ensom blant pygmeer.
Nils Røhr hadde gjort sitt. Rutinert helte han i seg ølet, avsluttet med et nikk som sendte kjølvannsbølger gjennom dobbelthakene. Og Gregor, som ikke kjente seg det spor bedre, tenkte på den utette kranen på kjøkkenet.
"De er sånn alle sammen," hadde vel noen sagt på møtet. "Potensielle horekunder og voldsmenn. Styres av kjønnsdriften. Tar ikke hensyn til annet enn sine egne behov. Tenker bare på seg selv."
Så hadde de vel tent seg enda en røyk, mens Jodi på kjøkkenet reiser seg i barnestolen og vil ned å hente negerdukken som er falt på gulvet.
Pass deg for komfyren!

De hadde nok ikke kommet helt til bunns i hvilket svin han og alle menn var, han syntes å lese forakt i øynene hennes da hun stakk hodet inn på kjøkkenet, før hun smilte et av sine "du-blir-vel-ikke-forbannet-smil" og malte:
"Du Gregor, siden dere trenger stuen, så flytter vi møtet til byen."

Han skulle forstå - og takk for en vennlig tanke - at hun gikk på byen med vennene sine igjen. Og da det søvnige barnet strekker hendene etter moren sin i forbifarten, tar hun kanskje denne lengselen som bevis på at hun fungerer som mor ("Jodi er jo så glad i meg"), kommer med klapp og klem, bestemmer seg for å være mer sammen med henne og forsikrer alle tre om at neste helg skal bli så fin. Hun er flink til å overbevise seg selv, men kan like gjerne lovet at regnet skal stoppe. Tenkte Gregor da. Til helgen skjer det også noe, men da heter det "bare noe", for Pernilles liv er et liv i vinden, et liv på farten, og Pernille kan ikke prioritere ned, verken penger, tid eller annet, men bare prioritere opp, opp. Følge den sterkeste fargen. Og det er alltid der penselen maler i øyeblikket.
Men han kan ikke innvende noe, syns han har sagt det før; mener han kjenner svarene og forurettetheten. Han vet også at tema "Min mann" blir ekstra hett dersom han protesterer. Men på den annen side - han greier ikke å se henne i øynene når hun vil møte blikket hans på søking etter bekreftelsen på at "du synes det er ok., ikke sant? Du vet vi skal være sammen i helgen, vet du ikke? Du unner meg det, gjør du ikke?"
Og siden han ikke klarer å se henne i øynene og være med på denne løgnen, tar hun det fiendtlig opp, glefser et eller annet idet hun passerer på veien til vennene, kollegaene og sviresøsknene som forstår henne. Og Gregor blir sittende igjen med datteren og tankene sine.

"Menn lever i en egen verden," sa de vel bak sine første halvlitere. "Det går ikke an å snakke med dem, for de kan ikke forstå. Det er jo ikke egentlig deres feil," kan de innrømme under påvirkning av den forsonlige drikken, "men så lenge de ikke en gang prøver, er det jo ikke håp!
De må en gang ta ansvaret, mennene!" Slik kan de sitte og nikke enige, blåse røyken omsorgsfullt forbi hverandre, stryke hverandre over kinnene med positive signaler mens de utdyper vektige emner, kjeler med hverandre, smigrer hverandre:
"Guud, så fin du ble etter at du klippet deg."
Og mens de sitter slik og sløver seg ned med kjemiske og åndelige dopingmidler, forestiller han seg at bordet fylles med menn som slett ikke har noe imot å bekrefte kvinnenes meninger om mannerasen. Verken verbalt eller praktisk. Og de er uredde, disse mennene, har ingen ting å tape. De er sikre og frie i sine uforpliktende tilnærmelser i motsetning til de grå og støvete hverdagseksemplarene på hjemmebanene. Koketteriet tar til, og den ene frigjorte kvinnen etter den andre mister interessen for teori til fordel for en dråpe mer praksis. De demper samvittigheten med å innrømme at de vet at egentlig skulle de gått hjem; de endrer seg merkbart, men umerkelig: En lett fasadejustering foran toalettspeilet, andre glimt i øynene, barnsligere roller, nye retninger på de positive signalene.
Slik styrkes de selvsikre mennenes selvtillit. Den som ikke har, fra ham skal tas endog det han har. Men det er ikke alvor. Ikke egentlig. I hvert fall ikke bestandig. Floretter bare - ikke for stikk, men for myke støt, søt kiling. De er blaserte, disse spillerne, mette etter 70-årenes kjønnslige smørgåsbord, fekter kun for å holde treningen ved like, og for å smøre selvtilliten.

Så kommer hverdagen etter. Pappa skal på jobb, men først må barnet ekspederes. Bleier, truser, melk, brødskiver.
"Faen, hvor er den andre sokken?" "Hysj, mamma sover. Hun var i et viktig møte i går".
Hun klarer seg selv, bare hun får sovet ut. Trenger ikke frokost, kan ta en kopp kaffe i kantinen. Mamma går på skole - hun er student. Men hun skal ikke ha eksamen før til våren, så hun kan sove videre, før hun går ut og realiserer seg selv mer. En helt nødvendig forelesning, et kollokvium, en avtale, et viktig møte - det er knapt fire måneder til 8. mars.
"... så mye å gjøre, vet ikke hvordan jeg skal få tiden til å strekke til!"
Gregor kunne ha foreslått noe, men det har han nok sagt før.
"Du er jammen ...," ville hun vel ha svart, "har du egentlig peiling på hva det vil si å studere og samtidig ha ansvaret for et lite barn?"
"Det har jeg kanskje ikke, men er det så mye bryderi for deg med dette barnet, da?"

"Hva mener du? Bryderi? - Du skulle ha forsøkt ..."
Jeg mener ... jeg tar henne jo med hver dag ...
"Du stikker av, gjør du. Går til jobben din... når Jodi er syk, hvem er det som må ta seg av henne da? Har du noen gang ... Og hvem gikk hjemme og tråkket da hun var liten?"
Tråkket.
"Hvordan ville det blitt, tror du, hvis jeg også skulle gått i full jobb?"

Hva skal man svare på det? At Jodi fortsatt er liten? At med to inntekter kunne de hatt råd til noe bedre enn en hybelleilighet? At i full jobb ville hun fått mindre tid til å søle bort penger? Nei, det har han visst også sagt før.
Da pleier hun å kalle ham "en jævla materialist" eller noe sånt, "... tenker alltid på disse fordømte pengene."

Tråkket. Det er ingen vits i å antyde at hun kunne vært hjemmeværende på ordentlig for å spare lagerleie. Er vi ikke stort sett i veien for hverandre alle sammen? Tenker Gregor.

"Du kunne prøve å være hjemme selv!" Det kunne han selvsagt ikke. Det har de slett ikke råd til. Så han svelger og svelger, kjenner seg som en overoppblåst ballong. Ansiktsmusklene får krampe, og han føler at før eller senere sprekker det. Hun tror vel han ikke vil møte blikket hennes, men han ser etter noe å kaste på henne. Øynene stanser ved en mugge størknet vaniljesaus, men han greier igjen å beherske seg. Ellers tar hun vel den trette ungen med til krisesenteret, og hun og venninnene hennes får enda et kort på hånden - til korthuset. Enda en pil i koggeret.
Gregor, en voldsmann. En gang kommer det vel til et punkt der han vil prøve å slå seg gjennom kommunikasjonsmuren. Voldsmann. Snadder for diskusjonsmøtene. Hvor mange kvinnefrontkjempere ville vel ikke ofret litt blod for å oppleve det? Det er visst ingen ting som heter voldskvinner, like lite som noe heter krigsduer.
Undret han over halvliterglasset sitt. I skjenkestuen oppkalt etter Ludvig Holberg.
"Det er menn som slår, det er menn som slåss. Hvis bare kvinnene rådet ..." Har Pernille sagt.
Nei, kvinner slår ikke. De har for korte armer. Men det gjør ikke presidenter og generaler heller. Og for ti år siden sparket ikke kvinner fotball, for tyve år siden røkte de ikke, spyttet ikke på gaten, så kanskje ...

I peisestuen, ved det store, runde bordet midt i rommet, sloss de fordums intellektuelle stammemedlemmer for å holde stolene sine i den innerste sirkelen. I sin skammekrok forsikret restene av den lokale gammelkommunistiske bevegelsen hverandre om sin kommende renessanse, da de kanskje fikk dømme levende og døde. I falmet gullmaling, på et fat på peishyllen som Johannes Døperen i Salomes fødselsdagsselskap, lå hodet til den danske dikteren og overvåket at alt var som det pleide. Nils Røhr vinket:
"Sleng deg ned, Gregor."

Så utvidet de ringen og inkluderte ham i varmen ved det store runde bordet. En stol uten armlener riktignok, kanskje kunne han avansere til noe mer tronelikt senere. Ingen presentasjon, her var alle opptatt med sitt, enhver fikk klare seg selv. Kjente ansikter. En tidligere studentaktivist satt i forsonlig samtale med et bystyremedlem for Arbeiderpartiet. Tiden går, sannheter falmer. Han tar kanskje sitt stalinhjerte med seg over i et parti med mer framtid. Et hjerte av stål skulle vel ikke være noe hinder, tvert imot.
Men Gregor lot oppmerksomheten hvile på en ung jente med store briller. Hva gjorde hun her? Hun virket sunn. Ganske søt. Som kokte gulerøtter. Student? Kroppen skjult bak sin bordsektor. Spennende å se når hun reiser seg opp. Tettsittende? Kanskje foretrekker hun modne menn?