Frihet og makt

I begynnelsen var konsekvensene: Glede og smerte. Ønsket om mer glede eller angsten for økt smerte var drivkreftene bak handlinger, bakgrunnen for beslutninger. Brent barn skyr ilden. Som man sår, høster man. Slik kom sanksjonene: Belønning og straff. Kriteriene for valg var håpet om økt belønning eller redusert straff, redselen for mindre belønning eller mer straff. Glede og smerte.

Barnet erobret litt frihet da det valgte å sky ilden. Foreldre som holder det borte fra farer, fjerner det fra friheten. Adam og Eva var fanger i Edens hage og fikk ikke velge å spise frukten av Kunnskapens tre, kjente heller ikke konsekvensene av sin beslutning. Først etter at de hadde spist fikk de begrep om forskjell mellom godt og ondt. Men da var det for sent, de var utestengt. Ordet "Synd" ble synonymt med ulydighet, og det autoritære regimet viste seg fram, som mønster for senere tiders diktatorer og patriarker.

Frihet er å kjenne konsekvensene. Frihet er makt til å ta beslutninger, å velge der alternativene er mulige og konsekvensene synlige. Frihet er å være ansvarlig for konsekvensene av egne beslutninger, men slippe ansvaret for andres. Medaljen heter frihet. På forsiden er Makt, på baksiden Ansvar – eller omvendt. Per og Pål satset sine ører mot prinsessen og halve kongeriket. De kjente konsekvensene av spillet, de visste hva som skjedde hvis de tapte; men bare Espen Askeladd visste hvordan han skulle vinne (hvis det da ikke var flaks). De hadde alle makt til å ta beslutninger, og de var også villige til å ta ansvaret for beslutningene.

Barnet er født uten frihet. Å bli voksen, er å bli fri. Å modnes er å øke sin frihet. Ingen blir helt voksen, men noen er opplagt mer moden enn andre. Foreldrene står ansvarlig for barnet – gjerne med sine liv som innsats, om det skulle gå galt. Til gjengjeld har de makten til å ta avgjørelser på barnets vegne. Med økt modenhet, blir barnet fri til å ta flere og flere beslutninger; mer ansvar og mer makt. Foreldre som lærer barna ren og ubegrunnet lydighet, tar beslutninger på egne vegne på bekostning av barnas modning. Dette er uansvarlig maktbruk. Slik reproduseres de voksnes ufrihet over til neste generasjon, liksom den ufrie Herren innstiftet prinsippet om evig straff for fedrenes synder.

Det er alltid mer frihet å erobre. Gjennom kunnskap og erkjennelse blir man i stand til å ta større ansvar for og få mer makt over sitt eget liv. Men siden ansvar er forbundet med noe negativt: straff og smerte, og makt gjerne med belønning og glede, vil det være vanlig å forsøke å dytte baksiden av sine medaljer over på andre. Man må kjempe for nye så vel som gamle erobringer av frihet.

"Herren, Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet! Han lar sin miskunn vare i tusen slektsledd: han tilgir synd og skyld og brott. Men han lar ikke den skyldige slippe straff. Han lar straffen for fedrenes synder komme over barn og barnebarn i tredje og fjerde ledd." (2 Mos 34.7)