Frelseren

De løfter ham opp og plasserer ham på en taburett kledd i rød silke. Under den høye, blå velvingen spettet med gull kan han framføre sine argumenter mot de lysende ansiktene. Nølende først, han kan jo ta feil. Men etter hvert som ordene kommer fram, overbevises han om at det er riktig det han sier. Hvor tar han det fra alt sammen? Resonnementene er solide, logikken klar. Nå er han sikker i sin sak, trygg i sin posisjon, klar i tanken. Han kan se, kan skue utover en nikkende, snart applauderende forsamling. Han vet at han - at de - har rett!

Begeistringen bruser mot ham, bærer ham, der han står på taburetten. Mens han hever armene velsignende, beskyttende og faderlig over forsamlingen løftes taburetten høyere og høyere. Applausen får huden hans til å sitre, og den gir seg ikke; han stiger, stødig på taburetten opp mot den blå kuppelen. Folk klapper, folk roper. De bli mindre og mindre der nede. Ingen hører lenger hva han sier, ser bare opp med blanke ansikter. Det blir lengre ned. Den silkekledde taburettplaten er ikke stort større enn føttene. Det blåser. Skal det da ikke stanse? Folk jubler. Han roper, men de overdøver ham. Og taburetten stiger. Er det plass oppunder den blå velvingen? Han tør ikke se opp. Silke er glatt. Han orker ikke lenger se ned, tør ikke røre seg. Knærne skjelver. Er det da ingen som vil hjelpe. Er det ingen som kan høre hva han sier!