Fikentreet

"Slipp Barabbas fri!". Slipp Barabbas fri!".
Så kraftig stemme jeg har, tenker han overrasket. Og med større sikkerhet gjentar han kravet enda høyere. De nærmeste viker forskrekket unna, stirrer på den spinkle, fattigslige, gråkledde gutten med stemme som en utropers. Men så vender de seg igjen mot terrassen og roper med:
"Slipp Barabbas fri! Slipp Barabbas fri!".
Og som når bøndene antenner stubbmarken etter innhøsting spres kravet til hele plassen:
"Slipp Barabbas fri! Slipp Barabbas fri!".
En fremmed, kraftig arm griper gutten og løfter ham. Sittende på et par brede skuldre kan han jublende lede forsamlingen i taktfast rop:
"Slipp Barabbas fri! Slipp Barabbas fri!"

Han var Yeshua fra Galilea. Han mente å huske syv somre. Sin far har han aldri kjent. Det var tre somre siden hans mor døde. Siden ble han boende med grekeren Lukas, sov hos svinene hans og hjalp ham å gjete dem om dagen. Rånen likte han ikke. Bardarayos var stor, stygg og sur. Men de andre: Man sier at svin er skitne dyr. Det gjaldt i hvert fall ikke våre, tenkte Yeshua ofte. Ja, han kalte dem "våre"; var glad i grisene, særlig de små. Finnes det noe søtere enn en livlig grisunge?

Om våren fødte mødrene 3, 4 unger hver. Yeshua prøvde å skjelne dem fra hverandre, ga dem navn: Ester, Ruth, Aleksandros. Den førstefødte hannen i hans tid het Darayos. Om våren var det også unger i reirene til de store fuglene. Og mørke skygger hang over flokken fra tidlig morgen. Mistet han årvåkenheten et øyeblikk, slo de ned og fikk med seg en grisunge på et blunk.
"Jeg trenger dine friske øyne", sa Lukas. Men øynene kjentes såre etter en lang dag med blikket oppmerksomt mot lyset. Fuglene visste alltid å stupe med solen bak. Noen grisemødre fikk ikke nok melk. Da prøvde Yeshua å overtale en annen mor til å ta seg av flere enn sine egne. Det var ikke lett. "De lukter at det er en annens unge, og kan gjerne finne på å spise den", advarte Lukas. Men etter at en unge hadde diet en stemor noen ganger ble den godtatt. Kanskje den skiftet lukt. Lukas var brutal. En tobarnspurke med rikelig velfylte patter fikk gjerne hele kullet til en annen. Hvis du fjerner hennes egne, godtar hun straks stebarn. Yeshua trodde ikke Lukas var glad i grisene slik som han. Det kunne han kanskje ikke være, siden han hver høst måtte av gårde med størsteparten av vårens kull. Ja, de var søte, men i hvert fall hannene overlevde ikke sin første vinter. Mange folkeslag lever i Galilea. Også de som spiser svin; gjerne søte grisunger. Yeshua trodde ikke Lukas var glad i ham heller, men han trengte ham.

En dag var Lukas et ærend i Gergesa. Yeshua hadde ansvar alene for flokken som beitet rundt noen knauser over en skrent som førte lukt ned i Genesaretsjøen. Han likte å sitte på kanten av dette stupet med tankene sine, mens fargen på vannflaten skiftet mellom dypblått, lyseblått og blågrønt. Det er solen og vinden som får vannet til å leve. Men denne dagen måtte han være spesielt oppmerksom, for de store fuglene samlet seg i flokker. Svært pågående prøvde de å skremme dyrene utfor. Han så ikke mannen som kom før han ble snakket til: "Jeg er Yudas fra Kapernaum", sa den fremmede på gresk, "det skal være en flokk huleboere i nærheten".

Det er riktig at det var mange huler i bergene omkring, og flere av disse var bebodd. Men de folkene ble regnet som urene, og aldri hadde Yeshua hørt noen spørre etter dem. Dette ville han fortelle Yudas fra Kapernaum, og han ville svare på arameisk for å vise at også han var omskåret. Men som vanlig vet han hva han skal si, hører ordene inni seg, men får dem ikke fram. Nei, han er ikke stum. Grisene kan han snakke til, og også med Lukas deler han de viktigste ordene. Men det er som den første lyden setter seg som en propp og stanser ordene slik at det ikke kommer annet enn:
"J-j-j-j…. ". Og da skjer det som vanligvis hender, fremmede blir skremt og går sin vei. Som om han var besatt eller uren.

Det kom flere folk: Et følge oppover stien som Yudas gikk i møte. Han snakket til en hvitkledd, snudde seg og pekte på Yeshua. Stor og bredskuldret raget Yudas nesten et hode over den andre. Og fra knausene dukket to urene opp. Eller kanskje de var besatt. I stedet for å jage dem, gikk den hvitkledde bort til dem. Yeshua hørte ikke hva de pratet om, men så den hvitkledde gjøre underlige bevegelser med armene. Som en trollmann. Kanskje var han det, tenkte Yeshua, og ble så opptatt at han glemte jobben sin. I samme øyeblikk flakset en flokk fugler over ham så hodesjalet blafret. Grisene hylte, og før han kunne stanse dem var hele flokken utfor stupet.

Vann er bløtt, men også hardt. De dyrene som ikke omkom straks, kavet skrikende av smerte rundt i bølgene med fugleflokken over seg. Og folk sto og lo. Har du noen gang hørt de skjærende hvinene fra redde og lidende griser? Har du hørt smerteskrikene fra dem du er glad i? De sier at svin er skitne dyr. Men ingen omskårne kjenner dem. Yeshua kastet seg ned og skrek fortvilet; sikkert like høyt som grisene. Mens han lå der kom Yudas bort til ham med den hvitkledde trollmannen. Men Yeshua vendte seg fra dem og ropte på sin mors språk at de skulle ha seg vekk. Han hatet dem der han lå og hadde mistet alt. De forlot ham, og også Yeshua løp derfra og har ikke møtt Lukas siden. Han vil nok ikke tilgi at Yeshua passet dyrene dårlig.

Yeshua kom til Yerushalim sent i måneden Tammuz. Solen sved, og de få og små skyggene var okkupert. Derfor snudde han, gikk tilbake dit han hadde sett trær ved Olivenberget. Der veien går ned til landsbyen Betanya, vokste et fikentre. Treet hadde slått rot i en ruin etter en stall. Eller kanskje det hadde vært en gjeterbu. Taket hadde falt ned, og mesteparten av veggene fjernet av folk som trengte steinene til egne hus nede i landsbyen. Jorden i ruinen var nok god og fet, for treet hadde vokst seg stort og bredt; sto der og bød fram sin skygge. Og bød fram sin frukt. Han spiste seg mett den dagen for første gang på lenge. Og ved landsbybrønnen ble han ikke nektet vann. Han sov under treet til ettermiddagen da han ble vekket av en reisende som spurte om han kjente en vert som kunne gi ham nattely. Det var så fullt inne i byen, sa han, og dyrt. Yeshua svarte ikke men gikk sammen med den reisende til landsbyen, der han ganske snart fikk en avtale han var fornøyd med. Landsbyboerne trodde nok det var Yeshua som hadde ført den fremmede til dem, for de ga ham brød som betaling.

Dermed etablerte han seg i stallruinen under fikentreet med sin nye jobb. Hovedveien fra Jeriko var trafikkert, de reisende søkte gjerne skyggen under hans fikentre. Der kunne han etter hvert tilby friskt vann som han bar fra landsbyen i sekker han byttet til seg for fiken. Han fikk mange til å overnatte i Betanya, bare 15 stadier fra Yerushalim. Her var bedre plass og lavere priser. Landsbyen forsynte ham til gjengjeld med brød og vann, treet med frukt. Siden fikk han krukker og kar og et par eseldekken til sitt leie. Steinene ga ly mot vinden. En dag kunne han kanskje skaffe flere byggesteiner, en dag kunne han kanskje også få karavaner til å stanse.

Og en dag fikk han tak i en eselfole. Når den blir stor, tenkte Yeshua mens han leiet den hjemover, skal den få bære stein til huset, vann fra brønnen. Han kalte den Darayos, trodde ikke den tok seg nær av å bli oppkalt etter et svin. Ja, den minnet ham om grisungene, kanskje var det de tillitsfulle øynene. Straks de kom hjem startet han arbeidet med å grave en dyp grop: Tenkte han kunne skaffe et stort, nedgravet kar som kunne holde vannet kjølig. Men fingertuppene ble fort såre, Darayos ble sulten og de måtte rundt og sanke inn av det tørre gresset. For han ville ikke binde folen langt fra treet uten å kunne passe på ham. Gropen ble aldri ferdig.

Foran Yom Kippurfesten reiste mange pilegrimer til Yerushalim. Men da Yeshua kom til landsbyen med gjester, fikk han høre at under festivalene ble det likevel fullt i alle losjier.
"Du får ditt fra fikentreet", sa de. Og treet ga virkelig rikelig med frukt som han kunne selge i byen. Etter festivalen hadde han faktisk litt penger, som han gravde ned i den tørre jorden utenfor ruinen sin. Det var med disse pengene han overlevde vinteren. For etter Yom Kippur ble det mindre fiken og færre fremmede.

Så kom Nisan måned og treet satte frukt igjen. Tusener av små, grønne blomsterkart skilte Yeshuas leie fra den blå himmelen. Før solen ble sterk, vokste de nye bladene seg store. I landsbyen sa de han måtte betale for brødet, selv om han stadig hadde brakt dem reisende.
"Vi vet du har penger", sa de. "Om noen dager er det Pesach, og gjestene vil fylle rommene uten din hjelp".
Men de nektet ham ikke vann. Ja, han hadde fortsatt noen penger nedgravd. Men hvis han brukte dem, var han jo like langt. Den søte bladlukten var nærmest uimotståelig. Han prøvde å spise fikenblad.

Han lå på ryggen og hadde nærmest gitt opp, var vel på vei til å grave opp de få slantene han hadde igjen, da det en ettermiddag kom tre menn fra landsbyen. Folk i Betanya var vennlige, han trodde de angret seg og nå brakte brød til Den Stumme som de kalte ham. Men der tok han feil. De ville ha pengene hans.
"Hvor har du gjemt dem?", ropte de truende. "Vis oss!"
Da han ikke ville, grep de ham, bendte armene bak på ryggen, slo ham.
"Jeg har ikke noen penger!" skrek han, sint og redd. Og i det samme løp de skremt bort. For de hadde jo trodd han var stum.

Han hadde vært ensom hele sitt liv. Det er tungt å være alene. De tre mennene hadde stanset borte på veien, sto liksom og drøftet hva de skulle gjøre. Da kom en mann ridende på et esel. Han var så stor at Yeshua fikk medlidenhet med det stakkars dyret. Folk tror kanskje ikke dyr kan føle smerte slik som menneskene, men Yeshua hadde vokst opp med dyr og sett lidelse i øynene deres. Så han visste det ikke er noen forskjell. Mannen steg av eselet og snakket med de tre. Sammen kom de mot Yeshua som straks grep en stein og truet dem:
"K- k - ko - kom dere vekk", ropte han.
De tre fra landsbyen stoppet opp, men den fremmede brød seg ikke om truslene og sa med stemme så dyp som landsbybrønnen at han bare ville ha litt vann til ridedyret sitt.

Sånn møtte han Barabbas. Hodet hans, som var innpakket i rødbrunt, krøllete hår med en kraftig nese stikkende ut, raget til de nederste greinene av fikentreet. Og da han opp av vesken trakk fram et stort, rundt brød og bød fram, var ikke Yeshua redd lenger. Og siden var han heller ikke ensom på samme måten. For Barabbas satte seg ned, pratet og lo så vennlig og trygt. Ordene satte seg ikke fast når han snakket med Barabbas, og når man endelig, og for første gang føler at man kan snakke med en som forstår, da flommer ord som har ligget stengt i årevis. Og tårer. Han hadde aldri kjent noen far, og trodde ikke Lukas, grekeren, var glad i ham. Men de følelser en sønn har for sin far kan ikke være stort annerledes enn de Yeshua kjente etter en ettermiddag sammen med Barabbas. Og han hadde ro til å lytte. Liksom Yeshua hadde han vokst opp uten familie.
"Barn bør ha noen til å passe på seg", sa Barabbas.

Solen gikk ned og Barabbas fant fram tørket kjøtt som de delte. Og de fortsatte å snakke; Yeshua fortalte om planene sine. Det ble sent, han bød gjesten et eseldekken. Men ved midnatt reiste Barabbas seg og sa han måtte inn til Yerushalim.
"Da vil jeg være med", krevde Yeshua.
Nei, det kunne han ikke, for Barabbas hadde et viktig oppdrag.
"Barn bør ha noen til å passe på seg", hevdet Yeshua.
Det var for farlig, mente Barabbas, men han lovte å komme tilbake før soloppgang, til Sabbaten. Yeshua måtte passe eselet som sto tjoret sammen med folen hans. Yeshua hadde fått en stefar, Darayos en stemor. Og i grålysningen kom hans nye stefar tilbake med brød og kjøtt. De åt sabbatsfrokost, Yeshua var klar til å prate videre. Men Barabbas fortalte ikke hva han hadde foretatt seg i byen. Snart hadde han sovnet, og Yeshua tok eslene ned til landsbybrønnen. Det var respekt å se i blikkene da han kom ridende inn i Betanya. Om kvelden skjedde det samme: De spiste og pratet til langt på natt, Barabbas reiste seg og måtte til byen. Merkelig, tenkte Yeshua, for ingen slipper vel gjennom Yerushalims byporter om natten.

Neste morgen kom ikke Barabbas. Yeshua våknet ved soloppgang og satte seg til å vente. Solen sto høyt på himmelen da han løste eslene og tok dem til brønnen i Betanya. På veien tilbake var han utålmodig, maste på dyrene som ville stanse der gresset var friskt og lysegrønt. Men Barabbas var fortsatt ikke kommet. Han tjoret eslene til en stein ved veien, der det var godt beite; satt under treet med ansiktet mot Yerushalim. Ventet. Da solen sto midt på himmelen, kom to menn gående over Olivenberget. De gikk like bort til eslene. Yeshua tenkte de kanskje ville klappe den myke pelsen til folen hans. Men de ga seg til å løsne tauene.
"Stans", ropte han, "hva er det dere gjør?"
"Herren har bruk for dem", svarte den ene.
"Barabbas?" spurte Yeshua.
"Ja da", sa den andre.

Først ble han glad, tenkte at nå er Barabbas på vei, har et lass med varer til oss og trenger hjelp av eselet sitt. Kanskje steiner til et hus? Men hvorfor tok de med seg Darayos? Den var for liten og hadde ikke båret på ryggen enda. Var mennene kanskje tyver? Yeshua sprang etter dem, nådde dem igjen i dalen - to tre stadier nedenfor byporten. Der var et stort følge av menn og kvinner. Og midt i følget gjenkjente han den hvitkledde trollmannen som hadde narret svinene hans i døden i Galilea. Barabbas kunne han ikke se, men han som het Yudas sto der, var nettopp i ferd med å hjelpe trollmannen opp på hans Darayos. For den vesle folen var han en kjempe, med føtter som nesten nådde bakken på hver side av det forvirrede dyret. Og selv om Yeshua var skrekkslagen og alene, sprang han gjennom flokken, fram til eselet sitt og skrek:
"Kom deg ned, din skurk! Tyv! Dyreplager!"
De lo. De bare lo av ham og dro seg bort. En av dem ga ham et kraftig dytt så han falt i et tistelkratt. Så lo de igjen og fortsatte turen mot byporten. Han kunne ikke gjøre noe; ingen mening i å forfølge røverflokken videre. I stedet bestemte han seg for å gå tilbake til fikentreet og vente på Barabbas. Yeshua visste i hvert fall hvem tyvene var, og Barabbas skulle nok ordne opp. Bare han snart kunne komme!

fortellingen fortsetter.