Bare eventyr

Da Kjell Inge kom hjem til Norge med alle millionene sine, oppfylte han kanskje drømmen om endelig å bli sett. Kanskje vokste han opp som ”Den stygge andungen”, den som ikke ble godtatt i Jante, den som følte at han ikke ble sett sånn som han ville bli sett. Men nå kom han, etter flere år, fra utlandet, der han hadde vokst seg til en svane, og søkte respekt og helst beundring for det. For slik er det i eventyret: Den unge svanen blir beundret av dem som hadde mobbet eller ignorert, den unge svanen finner sin plass under vingene til sine egne.

Men så var det altså bare et eventyr. I virkelighetens verden møter du bare forakt hos dem som skulle være dine egne – Din oppkomling! Ukultiverte nyrike! – mens mobberne finner beviset på at det var grunn til å mobbe ham som mente at han var bedre enn oss. For mot omgivelsene synder du grovt ved å være annerledes. For endene endte du opp som en overlegen svane, blant svanene er du for alltid bare en and. Innvandrere vet dette – enten de kom til hovedstaden fra Nord-Norge, Vestlandet eller Toten i femtiårene eller Pakistan i sekstiårene. Konvertitter og klassereisende av alle slag har merket det også. Kjell Inge var heldig, han kunne betale seg ut.

Enda grovere blir synden hvis du stiller spørsmålstegn eller rokker ved allment godtatte sannheter. Og det er vel ikke så uvanlig at du ser tingene annerledes hvis du er ny på stedet. Men han har jo ingen klær! roper det lille barnet i et annet eventyr av H. C. Andersen som dessverre også bare er et eventyr. I virkelighetens verden ville det lille barnet blitt brakt til taushet, og paraden med den nakne regent ville fortsette upåvirket. Varslere er forsøkt brakt til taushet etter å ha pekt på at Norge drev ulovlig spionasje, at selfangsten var unødig blodig og brutal, at bergenspolitiet hadde voldelige tjenere i sin stab, at bedriften inngikk ulovlige avtaler. Offiseren ble tvunget til å forlate sin stilling, selfangstinspektøren til å forlate landet. Voldsforskerne, så vel som deres informanter og støttespillere ble etterforsket og rettsforfulgt, og varsleradvokaten fikk sparken. Den norske pressen var ikke alltid på banen i tide, men i hvert fall i ettertid har de blitt innvilget en slags oppreisning.

Men hverdagen utenfor offentligheten er full av paraderende, nakne regenter som haster fra møte til møte, fra middag til middag for andres regning. Og for at de skal slippe å ta sjanser eller ansvar, bevilges de gjerne sluttpakker og opsjoner i tilfelle framtiden vil vise at de ikke kunne holde hva de lovte. I offentlige styrer sitter høytidelige damer og herrer og leker de voksnes leker med de nakne direktørene sine. De kler seg i ord og tall i sin eventyrverden, mens de som måtte vise til den bare huden, raskt blir skvist ut av posisjoner, uten sluttpakker. For makta rår. Den aller beste strategi mot ubehagelige spørsmålsstillere er å møte dem med taushet, kanskje trekke på sine nakne skuldre og konkludere med diagnosen: Kverulant.