|
|
EROBRINGEN: 3. Frigjort
Det ble livlig i baren. Den hadde vært tom da de kom, men ble etter hvert invadert av innfødte som omringet de to. Ritz spanderte brennevin, og ble premiert med den ene elefant-ølen etter den andre. Han foretrakk da også øl framfor den illesmakende "Jungle Juice". Frigjort fra apatien, løst fra de sterke båndene til sin vokter, skulle man tro han hadde forlatt lokalet og søkt nødhavn ombord, men han ble sittende; nøt livet som en gjenfødt og syntes at rusen dekket et behov for hvile. Det ble liv i jukeboksen også. Eggende rytmer i motsetning til de lengselsfulle sørgemarsjene fra tidligere. Folk skravlet og skrattet, danset og drakk. Alle skulle bort å hilse på festens midtpunkt: Den eneste fargeløse. Håndtrykk og skulderklapp; hvite tenner, svart hud.
Og mange ville ha jungle juice. Da flasken ble tom, dukket en ny opp, denne gangen "White Horse", men innholdet var stadig gummibrennevin; og strømmen av elefantøl mot Ritz virket ustoppelig. Han var stolt over hvor mye han tålte. Nå skulle de sett ham!
På vei tilbake fra et primitivt og illeluktende avtrede ble han fanget inn blant de dansende: "Come on, white man!" Han hadde aldri kunnet danse, og disse bevegelsene, smidige som delfiners, var ham spesielt fremmed. Men oppildnet av stemningen, frigjort av alkoholen, drevet av rytmen og inspirert av de grasiøse kroppene, kastet han seg ut i det. Ritz kjente nok sin begrensning; han var ikke så beruset, men alt rundt ham tilsa at han skulle ignorere den. De hisset ham opp med tilrop, danset overfor ham etter tur, og han lot seg rive med, slik at hemninger ble presset ut som vann i en sentrifuge. Og da kom ikke lenger musikken fra en jukeboks borte i hjørnet; alt rundt ham ble musikk, og hans egen kropp ga resonans tilbake til dem omkring. Rytmen levde inni ham; det var ikke ham som beveget kroppen eller kroppsdelene; de ble drevet av tusen ørsmå hjerter som fant selv de minste årer og banke fra; som banket selv i de ytterste tupper av kroppen. Det som ellers er rigid ble bøyelig: rygg og skuldre, håndledd og fingre, ankler og tær og knoklene; ja selv ribbeina kjentes bevegelige i samsvar med rytmen. Han ble viljeløst drevet med i musikken beruset, ja gledesberuset. Han ville skrike ut sine følelser, og kanskje han skrek; han ville fly, og kanskje han fløy; han ville gråte, og kanskje han gråt ...
Han oppfattet ikke hvordan dansen sluttet, men jukeboksen var med ett stille, som om den var gått tom, og han var på vei tilbake til plassen sin, geleidet av ei jente. Hans nye venn reiste seg begeistret: "You have met Rebecca, my sister!" Han grep armen til Ritz og la den rundt henne: "She's a lovely girl!"
Hun satte seg på fanget til Ritz og ga ham et vått, mykt, langt kyss, mens broren studerte dem interessert og applauderte med entusiastiske tilrop: "My sister! My friend! My friend! My sister!"
Ritz var varm og svett. Leende tømte Rebecca en halvfull flaske over hodet hans, strøk sprikende fingre bakover gjennom
det våte håret hans, før hun varsomt trakk den maltrakterte trøyen av ham for å vri den opp over gulvet.
Men hun var ikke forsiktig nok, for den revnet like til halsen på veien over hodet. Hun rakte ham en flaske øl, som han tømte i én bevegelse; holdt den på to centimeters avstand og lot ølet fosse inn i munnen for åpne sluser. Entusiastisk over denne prestasjonen, frigjorde hun den tomme fra fingrene hans og erstattet den med en full. Han fortsatte å drikke, mens hun drev på med å smyge fingrene gjennom håret hans som for å tørke det i bakoverstrøket fasong. Blondt, strittende kortklipt hår; neppe helt reint, skjønt slitt av diverse omganger med vaskepulver.
Var dette opptakten til noe dumt? Skulle han ikke se å komme seg ombord? Hadde han tilgitt den brutale behandlingen han var blitt utsatt for? Burde han ikke ha fått nok av familieforhold? Syttenåringen befant seg i en situasjon av så intens glede, at han kanskje var villig til å leve litt farlig hvis det var prisen som måtte betales for å forlenge denne stunden. Men saken ble aldri tatt opp til vurdering, Ritz bare fortsatte å leve; lot seg drive som en blek pinne i den mørke, sildrende bekken.
Så tok festen slutt. Folk forsvant, og Ritz var opptatt av Rebecca. Omsorgsfullt, stadig på fanget hans, kledde hun på ham den fillete og fuktige t-skjorta, som virket behagelig, kjølende. Hun stappet flikene ned under bukselinningen med rutinerte fingre som stakk en tanke dypere enn nødvendig, og konstaterte bare, hun spurte ikke, at han skulle være med henne. Hun var
kanskje yngre enn han, men i dette settet var aldersforskjellen dem imellom motsatt. Lette som fjærballer var hennes tilnærmelser. Hun kjente knepene og visste hvordan hun skulle serve, slik at han klarte returene uten å komme ut av balanse. Han ble likevel rådløs, for han var ukjent med spillereglene, antydet at han ikke hadde penger. Men hun argumenterte med hendene som foretok en dyp rundreise i hans trange lommer, der hun fant både lysten hans, et
par pengesedler og noen småmynter. Triumferende oppdaget hun at det var nok til drosje.
Han lot seg overtale av denne intime ransakingen og fulgte velvillig med da hun reiste seg. Etter kameratslige håndtrykk fra broren og andre, med takk, avskjed og lykkeønskninger, gikk de ut tett omslynget og stoppet en bil. Før de satte seg inn, forhandlet Rebecca med sjåføren. Hun hadde beholdt pengene, og nå gikk de videre til ham.
Fra baksetet kunne Ritz ha opplevd en sightseeing i mørket gjennom den store, fremmede byen. De hadde vært langt utenfor sentrum, og drosjen kjørte tvers igjennom og ut på den andre siden. Han var imidlertid opptatt av andre ting. Virkningen av drikkingen kom snikende, men i natt tålte han alt og fortsatte i baksetet, der den siste flasken med elefantøl enda ikke var tømt. Hun ville ikke ha. En blek arm hvilte på skuldrene hennes, hun hadde lagt hodet sitt inntil ham og en hånd i hans forventningsfulle fang.
Sjåføren bråbremser, de stiger ut av bilen og befinner seg plutselig i en lang korridor. Han er full nå, har nok overvurdert sin toleranse. Først tror han de er kommet til et sykehus, skjønt verken lukt eller utseende minner om det. Dessuten er det nesten helt mørkt. Her mangler dører, døråpningene er skjult av tepper. Ganske like, vevete forheng henger på rad på begge sider av gangen. Han forestiller seg et fattigslig kloster uten dører foran cellene for å begrense privatlivet. Kanskje er det sånn de gjør det?
Det er mange korridorer, for de svinger flere ganger der de går, og han synes de passerer utallige tepper før de endelig finner sin celle. Rebeccas hjem er ikke mye større enn værelset han tidligere har vært i, men hun slipper i hvert fall å bruke vinduet til adkomst. Her er dessuten en pinnestol i tillegg til nattbord og garderobeskap, det ligger en fargerik matte på et støpt gulv, og hun kan tenne en elektrisk lyspære i taket da de kommer inn. Ritz nøler, blir stående med ryggen mot inngangsforhenget. Han kjenner ikke programmet. Rebecca stiller seg like foran ham med ryggen mot sengen. Hvit bluse med blonder og blå dongeribukser rundt en slank figur. Ettersittende bukser som man ikke bare kler av, men som man må bukte seg ut av eller som må skrelles av. Og hun er ikke bare søt, hun er plutselig den største åpenbaring han har sett i sitt korte liv. En delikatesse, en kostbar parfyme, et utsøkt smykke, russisk kaviar.
Men hva vet vel han om behandling av kostbarheter? God mat glir fort ned, god kunst glir raskt
forbi. Store biter, store slurker, Ricky Nelson. Men hva nå? Hun kan. Først kryper hun inntil ham. Malende som en katt legger hun hodet inn i gropen ved hans ene skulder, klistrer kroppen sin fast med et lår mellom hans; presser på det mest følsomme stedet. Hun merker vel utålmodigheten, låser seg fast i ham med beina, kysser ham lenge mens hun drar hans fuktige
t-trøyeflak opp av bukselinningen. Hun blotter magen hans; fniser idet hun knytter de splittede trøye endene bak ryggen hans; senker seg, forsiktig og smakende, med sulten munn og omfavnende armer, ned til knestående og kysser magen mens hun fikler i beltespennen med den ene hånden. Hun løsner beltet og knappen i linningen hans; stikker tungen inn i den grunne navlen og er, med en kjapp finger, borti glidelåsen; vipper opp hempen slik at den vil skli ned av seg selv under press; legger haken forsiktig i gropen som oppstår.
Og mens hun med begge hender griper rundt hans runde rumpeballer, suger hun i seg det stramme, nesten hårløse mageskinnet.
Ritz greier ikke å forholde seg passiv, står med begge hender rundt det fremmede, tørklekledde hodet og kjenner at den brennende lunten har nådd tennsatsen; vil rive henne overende og skrelle henne. Men hun er forberedt, vet nok hvor hun har ham og glipper ut av hendene hans som en nyfanget fisk, idet hun tar sats og spretter bakover og opp i sengen. Der, på den skjelvende madrassen, blir hun stående med et ertende og samtidig grådig blikk og danse til imaginære rytmer mens hun løsner bluseknappene, én etter én, og avslører sin glansfulle brysthud bit for bit. Han klarer ikke å holde seg på matta, men kommer etter henne som et rovdyr opp i sengen. Bestemt, som en dyretemmerske, kommanderer hun ham ned igjen. Hun skal fullføre sin oppvisning.
Den hvite blusen rammer inn huden som blader rundt en tulipanknopp. Til siste knapp dannes en svart pil som fører blikket fra halsbuen, mellom kravebeina, gjennom dalen med de symmetriske høyder og over den roterende magen med navlegropen; mot en stors gyllen beltespenne som markerer den stengte porten til det lovede land. Hun lar blusen henge som en vest over skuldrene; minner om en indisk gud med flere par armer, og hendene som utslåtte rovfuglvinger med lange fingre lett bøyet opp, mens hun med vuggende hofter lar armene slange seg oppover
mot toppen av hodet som kobraer ut av en kurv; til fingrene løsner hodeplagget. Den avslørte persianerfrisyren utgjør en tynn halvramme rundt de fremmede ansiktstrekkene. Som danseguden senker hun armene igjen til begge hender får tak i spennen; og med to lysende lillefingre pekende mot endestasjonen på glidelåsbanen blir den forsiktig åpnet før hun plutselig, raskt og tilsynelatende brutalt, som for å straffe den stengende porten, river opp beltet, åpner knappen og glidelåsen, smyger seg ut av dongeribuksen som slangen av sitt gode skinn.
Tempoendringen er et sjokk, og han merker knapt at hans egen bukse forsvinner nedover i takt med hennes, som om hun lårer denne også. Og da hun lar ham komme opp i sengen, er han som en løve over henne, vil flå den hvite trusen av og sette tennene i viltet, men hun er ikke nedlagt og rollen som vilt, passer henne ikke. Hun velter ham rundt på ryggen, drar av ham trøyerestene og slikker ham sultent nedover brystet og magen mens hun vipper trusestrikken hans behendig over det som står i veien, senker trusen raskt og sparker den bort med foten. Med begge hender holder han rundt det krusete hodet med den aktive munnen som synker dypere og dypere nedover kroppen hans. Han lukker øynene i nytelse og kjenner at det går rundt for ham; at rommet begynner å slingre, at kvalmen stiger, at sengen blir tatt av store sjøer, og han får plutselig nok med å holde seg fast.
Ritz ligger på ryggen med armene stramt fortøyd i madrassen og kjenner svimmelheten fra hodet og kvalmen fra magen som får ansiktshuden til å stivne, øynene til å brenne, kaldsvetten til å piple fram i pannen.
Vesuv, stille med vitale Pompei for sine føtter. Hun merker forandringen i ham sekundet før hun blir sparket vekk og han når kanten av sengen innen utbruddet.
En spenning krever sin utløsning. Hele den lange, ufordøyde kvelden og natten flommer i en saus av øl og jungle juice. Gjennom hodet, virrende som sommerfugler og flaggermus, flakser gule, støvete hunder, krøllete kameler og dollarsedler, slibrige ord, armbåndsur, rå latter til smektende rytmer, sentimentale slavehandlere og vennligsinnede smørere, avlange kasser, svarte kropper og hvitt begjær; og det kjennes som skarpe knivblad fra magen, oppover i brystet og halsen, inntil tomheten senker seg over ham og er ham nådig, mørket pakker seg om ham og gir ham fred.
|
|
