|
|
EROBRINGEN: 2. Jaget
Nå kunne det kanskje vært naturlig å avslutte, men nettopp her starter Ritz sin egen versjon av fortellingen: Mens han går fra Martha og drømmer om ungpikekroppen hennes, får ereksjon og tenker på de mystiske musklene som gjør at man kan ligge helt stille om man vil.
Han er på vei ombord. Men hvor ofte går det som man har tenkt? Intensjonen blir et lett offer da han møter de andre guttene og skjønner at de faktisk er vennligsinnede. Alle er venner blant fremmede, det gjelder å holde sammen mot det ukjente. Han bøyer seg for deres forslag og følger dem dit de skal. "Kom igjen, Maskin, og få deg en øl!"
Man kjøper ikke hver sin øl, men hver sin runde. Dermed drikker man tre øl når de er tre, fire øl hvis de er fire, for at alle skal få gitt sin runde. Og imens kan man fortelle om sine seineste prestasjoner. Eller bagatellisere dem og vike unna spørsmålene ved å trekke på skuldrene. "Det var da ingen ting," virker blasert og imponerende blant guttene, de hadde jo med egne øyne sett ham gå med henne. Han vil heller fortelle at det er bursdagen hans i dag, et slags selskap, dette her.
Etter fire bitre øl er Ritz uklar i hodet og slett ikke beredt til å møte noen aktor. Men plutselig står hun foran ham, og sier høylydt og forbannet: "Rex! Where is my five dollar?"
De andre oppfatter ikke situasjonen og tror kanskje de overværer en sjalusiscene. Ritz kan svare overlegent, unnvikende eller aggressivt, og det vil nok imponere.
Her er gutten som kan takle damene. Men han vakler, og det forbløffer dem visst. Han prøver å forklare Martha at han la igjen fem dollarsedler på nattbordet, merker at han har passert russtadiet der engelsken går lettere, vet ikke om hun forstår hva han sier. Men hun trekker seg unna, lenger inn i lokalet. Han er blitt trøtt og lei, skjønner ikke at han for en gangs skyld har imponert guttene, at han er et slags midtpunkt. Han reiser seg og raver ut ut i tropenatten, finner en stolpe i konkurranse med hundene; ikke for å avmerke revir, men for å avkorte fallhøyden så det ikke skal sprute på sandalene.
Ritz er nedfor. På vei tilbake til den slitsomme og nederlagsfylte hverdagen ombord. Han hadde trengt en god opplevelse den kvelden han var i land, på syttenårsdagen sin. Etter noen meter langs den gule veien, øker avstanden mellom de spede lyskildene. Det er natt, hundene har reist seg for å jakte. Støyende barer og tutende drosjer tynnes ut og lar sirissenes uavbrutte, gjennomtrengende knirking dominere lydkulissene. Ligger jungelen rett bak de nærmeste husene? Han lurer på det. Sporadiske fugleskrik kastes gjennom luften og mellom husveggene som i en stor, tom tunnel. Den stillestående, klamme badstuluften friskes opp av et vindpust som mot en fuktig rygg får ham til å grøsse. Ritz har langt å gå.
Hører han ikke skritt bak seg? Brystkassen kjennes plutselig for trang, ryggen kald. Ingen tvil; flere føtter, raske og bestemte skritt. Noen følger visst etter ham. Innbilning? Skal man stole på sånne fornemmelser? Her er mørkt og fremmed, han er alene. Lett for fantasien å spille ham et puss. Uten å se seg bak øker han skrittlengden og hever skuldrene som vernende panser, senker hodet som en skillpadde i ly av ryggskjoldet, strammer nevene rundt et ønsket våpen. I fall det er fantasifostre han kan kaste av seg, skrår han over veien, men den knasende lyden av taktfaste trinn i grusen følger etter og kommer nærmere. Han sender et hastig blikk over skulderen, skimter forfølgende skygger, forsøker å få opp en skrittakt som er minst like hurtig som den han hører, men begynner ikke å løpe før han er helt sikker på at det er ham de skal ha tak i.
Da er det for seint. Kontante grep rundt hver arm. Han vil skrike, men det kommer ingen lyd. Han prøver å slå seg fri, men slaget blir fanget opp og armen hardhendt vridd bak ryggen; opp mot skulderbladene slik at han knekkes framover av smerte og blir stiv og viljeløs som en kattunge i nakkegrep. Med hodet først geleides han ut av den gule veien, ut i det ukjente, inn i det svarte mørket. Opp med ryggen langs en murvegg, et kraftig tak i hver arm, en mann på hver side holder ham fast slik at tærne så vidt berører bakken. Det glimter i et knivblad.
"I want Martha's five dollar!" Kravet understrekes med en bevegelse som fra en rutinert fiskesløyer, kniven spretter opp den nye
t-skjorta, kjøpt i Norfolk, Virgina, fra navle til bryst. Hvite øyne og hvite tenner lyser skarpt mot ham. Ritz blir svimmel, kjenner den prikkende kvalmen som betyr at han er nær ved å besvime bort fra det hele, skjønner ikke helt hva som er skjedd eller hva som foregår, ønsker å forklare, men syns ikke han har tid. Med skingrende stemme roper han endelig ut at han ikke har fem dollar. Dette virker visst, for de slipper ham ned, holder ham imidlertid stadig fast mens de snakker seg imellom.
"I put it on the table", presser han fram i ly av det lettede grepet. Men de er opptatt med sin egen diskusjon og enser ham ikke. Hva heter nattbord på engelsk? Spiller ingen rolle, det var bare ett bord i det rommet.
"I left five dollars on the table!" gjentar han desperat. Grepet løsner ytterligere, og den ene, han som ikke har kniv, snur seg nesten vennlig mot ham og forklarer at de sammen må skaffe de fem dollarene til Marthas bror. Han peker på mannen med kniven og lar armen sin gli fra Ritz sin venstre skulder til klokka på håndleddet. Her er kapitalen, det gjelder bare å få den realisert. Mannen vet om en som sikkert gir 10 dollar for det fine armbåndsuret.
Har han noe valg? Ritz er plutselig blitt påtvunget en venn som skal hjelpe ham ut av knipen, som beholder grepet i armen slik at han nok en gang føres i gal retning. Ikke langs den gule veien, men gjennom mørke smug og rundt fattigslige hus, hytter og skur. De dreier rundt hjørner, til høyre, til venstre og til høyre igjen. Ritz synes de må ha gått mange ganger langs de samme flassete kalkveggene, forbi de samme umalte lemmene; men her er jo så mørkt. Han sier ingen ting, er redd for diskusjon, for stadig merker han like bak seg Marthas andre bror, eller kanskje hallik; partneren med kniven.
Vil de bli tilfreds med fem dollar? Hvorfor tar de ikke bare klokka og lar ham være i fred? Har de kanskje flere planer med ham? Ville de bare skremme ham til å følge med frivillig til noe som er mye verre? Tvangstilvenning av narkotika? Kidnapping? Slavehandel? Slike tankebrudd snubler gjennom ham. Han vet ikke hvor lenge de har gått da han får beskjed om å vente for en nødvendig rekognosering. Han som viste snev av vennlighet overlater ham nå aleine med den bevæpnete, tydelig utålmodige og kanskje hevnlystne bror. Her virker det enda mørkere, slik at hodet og overkroppen nærmest blir usynlige. Men et par lyse, rastløse buksebein sparker i småstein og forsikrer om at vaktposten stadig er til stede. Og mon tro om ikke noe glimter i mørket? Kanskje er han mer interessert i selve sporten enn i de skarve pengene? Kanskje venter han egentlig bare på en unnskyldning til å praktisere sin knivferdighet?
Speideren returnerer. Han sier noen ord til knivmannen som nikker taust. Turen går videre, eller som Ritz synes: tilbake. Skjønt han stadig kjenner den truende faren, begynner han liksom å venne seg til situasjonen, skrekken virker tross alt stabil. Han søker i tankene etter utveier, etter muligheter for flukt og forestiller seg at han smetter ut til siden og legger på sprang. Han har vært en habil løper. Mørket er skummelt, men gjør det også vanskeligere for forfølgerne å se ham, og kan situasjonen bli verre enn den er?
Men lyden lyden av springende sandaler kan vel ikke mørket skjule. Han overveier muligheten av raskt å søke et gjemmested, legge seg i skjul til de gir opp. Men det er jo ikke han som er kjent, som kjenner krokene her, som har venner og brødre her. Hvordan finner man forøvrig noe som helst i dette mørket? Og hva kan ikke ligge i sånne kroker fra før? Slanger? Edderkopper? Skorpioner? Vil ikke den hvite
t-skjorta og huden virke som lanterner for forfølgerne? Og: Tør han ligge stille og vente på en smygende knivstikker? Ritz ser seg selv løpe; bare springe desperat fra dem. Men samtidig kjenner han inni seg rømlingens følelser. Han merker sandalreimene løsne og sålene skli ut av stilling, han snubler over gjenstander i mørket, tråkker barbeint på spisse steiner, glasskår, rustne spikre. Han kjenner retningsforvirringen etter stadig svinging og forestiller seg at de to forfølgerne skiller lag og fanger ham i knipetangmanøver, for de kan høre skrittene hans hele tiden, tydelig i gjenlyd mellom husveggene. Viltet sløser tid og krefter på nøling og søking etter alternativer, mens jegerne smidig kan skifte retning og rolig avvente byttets forskjellige innfall.
Med disse tankene slår Ritz fluktplanene fra seg, og han rammes av en ny angst, som ved høydeskrekk: frykten for at man skal tape kontrollen over sin egen vilje og trekke seg selv utfor stupet. Han fortsetter krampaktig og passer på at føttene for hvert skritt løftes opp og fram, aldri til siden. Slik lar han seg føre som kalven til slakteren, inntil de stopper utenfor en stor, grå bygning.
Dystert rager huset opp mot den svarte himmelen. Her er ingen vinduer å se, ingen dører. Ritz ledes opp en vindeltrapp; én vokter foran, én vokter bak; en bratt, skrøpelig, utvendig jernleider; rundt og rundt, høyere og høyere. Han greier ikke la være å se ned, men bakken er slukt av mørket. Han holder fast i rekkverket og kjenner hvordan hele konstruksjonen gynger i utakt med stegene hans, og han håper inderlig den tåler tre mann.
Plutselig åpnes en dør, og mannen foran vinker ham forbi. De er inne i en stor sal med kraftige søyler. Her er høyloftet og vindusfritt som i en spillehall, men nesten tomt. Bare noen avlange trekasser i stabler langs en vegg, som til våpen. Et lager, tenker Ritz og puster ut som om han hadde holdt pusten til nå. Han kjenner seg liten i det store rommet, men her virker det likevel ikke så truende som han kunne fantasert om. Snuskete, ja vel, men dermed for fattigslig til gylne forretninger med narkotika eller hvit slavehandel. Heller litt uskyldig svartebørs? Hvit og svart. Hvor fine kulisser kan man vente for et simpelt armbåndsur?
Forretningsmannen bak skrivebordet i enden av rommet virker som om han har sittet der riktig lenge. Bred og sammensunket med glinsende isse og
med blodhundkjaker hengende nedover mot skuldrene. Med store, rødflekkete øyne studerer han taust varen. Han tester fjæren, strekker i lenken, lytter på tikkingen. En albino assistent, beredt som en skjødehund ved hans høyre side, mottar varen til inspeksjon. Han tester fjæren, strekker i lenken, lytter på tikkingen. De veksler noen ord seg imellom før forretningsmannen nikker så kinnene disser og vender seg til selgeren og hans salgskonsulent: "It's not a nice watch. I'll give you four dollars ... good price!"
Salgskonsulenten gnir håndflatene inntrengende mot hverandre, rister oppgitt på hodet: Klokka er fin, åtte dollar er det minste de må ha. Selgeren vet ikke helt hva han skal si, registrerer bare sløvt at klokka ikke lenger er hans. Men forretningsmannen, som sikkert vil spandere tid i forhold til transaksjonens omfang, avslutter diskusjonen ved å svinge bestemt rundt på kontorstolen, hente en flaske i et skap og si:
"Ok, five dollars and a bottle of whisky!"
Salgskonsulenten lyser opp i et smil, ser på selgeren og slår ut med hendene som for å si: "Se så heldige vi er, er ikke jeg god?"
Ritz nikker stumt, mottar sine fem dollar og en flaske, og de forlater scenen. Utenfor huset, nedenfor den gyngende trappen, skifter sedlene eier.
Et minutt etter er de ute på en rett, sparsommelig opplyst vei. Den gule veien? I så fall bør han vel gå til venstre, hvis ikke retningssansen lurer ham. Men det gjør den kanskje. Mannen med kniven og pengene forsvinner til venstre, den andre vender seg mot Ritz og gjør V tegn med to lange fingre mot munnen: "Sigaret?"
Uten å tenke fisker Ritz opp sin krøllete Camelpakke med en ustø høyrehånd, slår med pekefingeren ut to røyk. Med venstre hånd, hengende ned langs siden, holder han rundt flaskehalsen. Den andre har fyrtøy, tenner for begge og sier stolt: "You saw I fixed it, shouldn't you give me a dollar for my help?"
Ritz skifter flasken over i høyre hånd. Den skjelver sterkt. Og knærne klaprer. Han står der nærmest bevisstløs, som hinsides sin egen vilje, i hendene på ytre makter. Svetten renner, han hiver etter pusten,
tar et dypt drag av sigaretten og kaster den fra seg. Skulle han ikke ha slappet av nå, tenkt på hyggelige ting? Men han er tanketom, paralysert, hypnotisert, venter på en impuls, kanskje en ordre fra oven.
Fortsatt ligger tre sedler i venstre lomme. De er vel ikke lenger egentlig hans; han er jo blitt ranet! Han fisker opp en og rekker den til sin ledsager som klapper ham kameratslig på skulderen, blotter sine hvite tenner i et mørkt smil, takker og leder ham til høyre bortover veien. Ritz er tross alt lettet for at de ikke følger etter mannen med kniven.
"Now we celebrate!" Den fremmede går lett og tilfreds. De skrår over veien og inn i en ny (eller har han vært her før?) bar. Ritz loses mot et bord og plasseres på en stol.
"I buy you a beer."
Den vennlige kidnapper kommer med to flasker. "Elephant!" sier han stolt, rekker sin i været: "Skoal!" og vifter borti den andre ølflasken. Ritz, som ikke har sagt et ord siden han sto med ryggen mot veggen og kniven mot magen, forsøker å skåle han også, men lyden snubler i halsen. Han tar en prøvende slurk og kjenner at det sterke ølet skyller klumpene nedover og bringer livet tilbake.
Brennevinsflasken står på bordet; mannen griper den, studerer etiketten og sier: "Good stuff, we celebrate?" Uten å vente på svar roper han på bartenderen som kommer med glass. Ritz protesterer ikke, synes det passer til situasjonen: På film ville replikken vært en selvfølge: "I need a drink!" Og er det ikke fortsatt bursdagen hans? Han vil se om klokka har passert midnatt, men på armen finner han bare en tynn, blek ring.
Der sitter de to nye vennene med hvert sitt glass og en forsonende flaske mellom seg. To terriere på etiketten: Black and White. Men det er ikke ordentlige vennskap, bare eksempel på offeret som tiltrekkes av menneskelige trekk i en umenneskelig situasjon: Gisselets knytning til vokteren, hunden som slikker sin plagehånd, kvinnen som kysser sin voldelige mann.
Det er ikke ordentlig whisky heller, den lukter bremsespor, smaker brent gummi og det er brent gummi! Brent av gjæret saft, av lateks fra gummitreet.
|
|
