EROBRINGEN: 1. Jakt

Han kløv ned den bratte gangveien, tok et engstelig drag av den uvante luften og bega seg modig inn i en ukjent verdensdel. I Wrangler-bukse og Hanes-trøye, støttet til en Camel-sigarett, slentret førstereisgutten langs en støvete, gul vei gul som sigarettpakken, svakt opplyst av spredte lyskilder. En og annen naken palmestamme brøt kjeden av skrøpelige hus på begge sider stort sett barer som skjulte det ukjente bakenfor. Den gule veien fortsatte snorrett til den forsvant et sted under den lavtflytende månebåten, ble oppslukt i det mørke fastland.

Ritz aleine. Aleine på land, skulle feire syttenårsdagen sin. Tidligere i dag, mens han skrapte og grov dritt i stempelgrava, hadde de andre gått til middag uten å sette ned leideren til ham. Det var akkurat så høyt opp at han ved å hoppe kunne krumme fingertuppene rundt kanten, men den var skarp og skar seg inn i tynne fingre. Hvor varmt kunne det ha vært? 50 grader? Måtte de absolutt ta stempelsjau når det var på det varmeste? De runde veggene i grava var glatte av olje, så hvordan hadde han til slutt kommet seg opp?

Først hadde han ropt. Desperat av klaustrofobi og opphisset av sine egne skrik. Men ingen lyd kunne bære der nede fra og overdøve den evige støyen fra hjelpemotorene. Og dessuten: De hadde jo gått. Så hvordan kom han seg opp? Desperasjonen ga ham akrobatiske evner og ekstra krefter. Etter flere mislykkete forsøk på hopp og klatring, stilte han seg på alle fire i bunnen av grava, i grøten av oljesot og metallpartikler, stemmet føtter og hender som sylinderens diameter mot de glatte veggene, som levende eiker i en liggende ring avanserte han centimeter for centimeter bakover, oppover mot kanten. Stiv, forsiktig, i diagonaltakt: venstre fot, høyre hånd, venstre hånd, høyre fot. Sylinderveggen kjentes kjølig mot hendene. Hvor lang tid gikk det? Han var i hvert fall nesten oppe da han fikk senestrekk i det ene låret og lot seg falle ned igjen. Ikke så høyt fall, men høyt nok til at det gjorde vondt. Han krøkte og masserte benet, tørket snørr og svette med en skitten klut før han forsøkte seg på nytt, skrudde på en slags autopilot med viljestyrke som klarte å få lirket ham opp, opp, opp og over kanten: Høyre fot, venstre hånd, før han endelig rullet rundt og ble liggende på jerndørken og gispe, mens svette og tårer fylte rute etter rute av dørkplaten og en malplassert sang surret og gikk i hodet: "Love is just around the corner, and I'm around you..."

Ritz pustet inn den søtlige luften og tørket et fuktig øyenbryn med håndbaken. Rustne taxier gled tutende forbi med tomme øyenhuler. På en treveranda utenfor en bar, sto noen kvinner og vinket: Akkompagnert av vemodig musikk fra jukeboksene framførte de sin turistinformasjon med gebrokkent trykk på de første stavelser: "Fy faen i helvete! Inga penga inga fitta".

Men det hendte gjerne at de fikk det på "sympatien", sa de i messa. Ingen ville vel innrømme at de trengte å betale. Ritz passerte den ene baren etter den andre, gikk etter musikken, søkte noe kjent. Ved lyden av Ricky Nelsons vemodige stemme trådte han nølende inn, passerte fire kolleger på planketerrassen. De skrålte som halvvoksne hanekyllinger - som hvite italienere med knallrøde kammer, der de vaglet med fire sothøns rundt et bord fylt opp av flasker.
"Hallo Maskin, har det blett no' på dæ'?"
Hva skulle han svare? Var de vennligsinnede nå? Han presset fram et smil i forbifarten ...

Da han utkjørt og forslått hadde entret messa, prøvde han å fange blikkene deres. Han hadde greid å komme seg opp ved egen hjelp. Det var faktisk litt av en prestasjon. Hva sa de til det? Men ingen la merke til ham. I messa satt de andre og røykte og drakk kaffe. Middag og dessert var forlengst fortært. Kunne det være at det ikke var gjort med vilje? Var han rett og slett gjenglemt som en hvilken som helst ubetydelighet? Ingen visste om bursdagen. Han var vel ikke egentlig sulten, men gikk likevel fram til disken og ba om servering.
"For seint."
"Men..."
"Æ sa forseint!"

Kokken var liten og tett, hadde nese som et rovfuglnebb og runde øyne som stirret i hver sin retning, det ene sendte ham et farlig blikk under kanten av pannen. Ritz hadde insistert en gang tidligere, ute på Atlanteren, en uke fra land. Det aktet han ikke å gjøre igjen.
"Kom ittj og gje mæ ordre, jævla sotængel!" Kokken hadde lettbeint jumpet over den høye disken og grepet tak i skjortekragen hans: "Æ veit æ e' støgg. Men æ e' farlig og!"
Ingen hadde brydd seg da han sprellende ble trukket gjennom underoffisersmessa, over den høye dørterskelen, ut på poop-dekket og løftet over rekka: "Æ ha' dræpt før."

Ritz holdt på å besvime av skrekk da han stirret ned i det gråhvitpiskede kjølvannet som steg og sank der nede. Men han fikk aldri vite om kokken faktisk hadde tenkt å slippe ham overbord, for han ble til slutt reddet. "Det er nok nå," sa Båtsen og overtok børen, dro Ritz tilbake over rekka og slapp ham som en melsekk ned på dekket. Båtsmannen hadde ansvar for å holde orden på dekk. Kokken protesterte ikke, men lusket inn bak disken til byssejenta si igjen.

Og det ble ikke noe middag i dag heller. Nå entret Ritz baren og stilte seg ved bardisken, der han straks ble gjenstand for en livlig samtale i en gruppe jenter, og før han hadde fått sin øl, sto en av dem ved siden av ham, som om hun var blitt tildelt ham. Eller han henne.
"My name is Martha, what is yours?" Han oppfattet ikke hva hun sa gjennom jukeboksstøyen, ble egentlig litt overrasket over å bli tilsnakket også på engelsk. Men han gjettet, som han pleide, og presenterte seg som Ritz. Når han tørnet til om morgenen, oppfattet han som regel ikke ordrene gjennom støyen fra maskinen, men måtte gjette hva som ble sagt. En maskingutt er i utgangspunktet plassert i bunnen av den høye rangleideren ombord, men i tillegg stemplet de overordnede ham som dum og ubrukelig og det var han kanskje, i hvert fall gjorde han ofte feil og det klistret ham fast til rengjøringsjobber, gjerne store prosjekter som tok dager, uker, måneder. Som å vaske hvitmaling fra skylightet og helt ned, et seks måneders prosjekt. Det skulle jo også gjøres. Og så hadde han bakstørn, rengjøring i lugarer og fellesrom onsdag og lørdag.

Et idiotstempelet sprer seg til hver krok av det vesle samfunnet, liksom kullstøvet de fraktet fra Norfolk, Virginia på forrige tur, og trenger seg også inn i hans egen hud sammen med møkka fra maskinen: Under neglene, mellom tærne, inn i hudfoldene, nesen, porene; det legger seg på hjernen og bedøver sinnet. Slik gled han inn i idiotrollen mens han drømte om hvor fint alt skulle bli bare han fikk spart penger til hjemreisen. Og hver morgen gråt han foran den lange dagen.

Men i dag hadde han bursdag, og nå møtte han vennlighet. Hun var søt, Martha. Hun var ung. Blikket hans unngikk de store, runde øynene, men festet seg ved et par tykke lepper som var som skapt for å kysse, og han registrerte at huden hennes kunne skjule rødme. Stemmen var hes, nesten intimt viskende, like inn i øret hans. Hun virket interessert i ham, hun utstrålte menneskelig varme. Og da hun liksom tilfeldig berørte armen hans, ble denne skadete kyllingen vippet av vaglen, mens Ricky Nelson fortsatte sitt sørgmodige gledesbudskap: "For darling it's not very easy, finding an angel like you ..." som harmonerte med varmen som bredte seg fra brystet; opp i hodet som rødme, ned i mage, armer og bein som stiv uro.

Hva skulle han gjøre? Hva ble forventet av ham? Hun nikket da han spurte: "Bear?" Dermed fikk hun en øl og ingen bjørn, og der sto de, side om side med hver sin flaske. Fortsatt torde han ikke se henne i øynene, for han hadde ikke noe stødig blikk å by på, men bød fram sin sigarettpakke som var blitt krøllete i den trange bukselommen. Han fomlet med sigarettenderen, slik at bartenderen rakk å fyre opp for henne. Hva skulle han si? Kanskje noe vittig, eller imponerende? Måtte han underholde, vise at han fortjente henne? "I need you, honest I do," klaget jukeboksen.

Det var hun som foreslo at de skulle gå et annet sted. Hun grep ham i armen da han nikket; for å geleide ham ut. Han la sin tidollar på disken, maskingutthyre for 5 dagers arbeid. Fem dagers utsettelse på hjemreisen? Bartenderen grep seddelen i begge hender og vendte den et par ganger foran øynene, som om han tvilte på at denne bleke, pjuskete, gutten hadde ekte penger, og ga ham tilbake ni sedler og skillemynt.

Ritz heiste opp skuldrene, så ikke til siden, men nøt oppmerksomheten da de passerte bordet på terrassen. Han svarte ikke, lot dem ikke merke sin reaksjon på deres kommentarer, og var et øyeblikk glad for at hun ikke forsto norsk. Vel ute i halvmørket smøg han seg til å tørke øynene som var blitt fuktige av sigarettrøyken. Jukeboksen ropte trist etter dem: "Two of us together hand in hand, we stand at heaven`s door..." Bassen lød som lange sukk, sangstemmen som et hult rop om hjelp ... Skulderen hennes gikk akkurat inn i armkroken hans, men det var vanskelig å gå slik, de fant ikke en takt som passet for dem begge. Hun grep ham i stedet i armen, førte ham bort.

Han syntes de gikk langt langs den ensformige veien og grøsset av alle hundene i veikanten. De virket halvdøde, der de lå, eller satt, hadde nesten samme farge som veistøvet. Som om de hadde vært stille riktig lenge. Hvor gammel var hun? Han gjentok setningen flere ganger inni seg før den kjentes bra nok. Han syntes han fikk sving på samtalen da han kunne fortsette med å spørre om hun var fra byen. For i messa hadde de fortalt at mange av de yngste jentene kom rett ut av bushen. Hun ledet ham over veien og inn i en bar lik den de nettopp hadde forlatt: Tilsynelatende hjemmesnekrede barkrakker som sopp rundt en primitiv disk, vegg med bulkete speilfliser, utstilte flasker, postkort og pengesedler fra fremmede steder. Her var kanskje andre bilder og litt forskjellige farger, muligens et annet tilbud på jukeboksen. Selv bartenderen, syntes Ritz, lignet på den forrige.

"My brother ...," presenterte Martha med et smil fordelt på dem begge, "... and this is Rex, he wants a beer, and I will have a beer too." De fikk hver sin øl, og Ritz vendte seg mot jukeboksen. Ølet smakte bittert. "De bruker kinin i ølet," hadde de sagt i messa, "for at man ikke skal få feber i varmen."
"Give me a dollar"! forlangte Martha.
Hun fikk det og rakte den videre til sin bror, bartenderen, som returnerte ti mynter. Hun puttet én på jukeboksen og trykket inn et nummer. "To left for you," syntes han hun sa, før hun begynte å bevege seg til en drivende rytme. Med armer som vaiende siv over hodet og roterende hofter, inviterte hun Ritz med til en dans fjernt fra "kinn mot kinn hyggen" til Ricky Nelson. Men han ristet på hodet og gjemte seg bak flaskebunnen. Et unisont kor lød fra høyttalerne, og hun sang med mens hun danset, en nasal og spinkel stemme, nesten som et barns, syntes han. Bartenderen smilte fornøyd. Ritz studerte sine tørre, sprukne og såre fingre, neglene som ikke kunne bli reine. Sangen hennes brakte Ritz enda lenger vekk fra den idyllen han ønsket de begge hadde følt.

Først da musikken stoppet, og han sto der tafatt med sin tømte ølflaske, oppfattet han hva hun hadde sagt: "Two left for you" ikke tittelen på melodien som var blitt spilt. Men da hadde hun allerede trykket for en ny plate, denne gangen en forsikring fra Fats Domino: "... Everything will gonna be all right, so be my guest tonight!" Sannsynligvis var valg av sang tilfeldig og budskapet utilsiktet fra hennes side. Det var nok også bare han som hadde kjent et kommunikasjonsproblem. Men de sterke lengslene og det sterke ølet i den utrente organismen gjorde at han tok hennes valg av sangtittel alvorlig og vendte seg mot jukeboksen etter et passende svar. Han tenkte først på "I need your love tonight," men valgte "I want you, I need you, I love you", og jegeren tok tak i viltet "...with all my heart ..." med begge hender, og så henne endelig inn i øynene: Store, vakre, svarte ellipser, med et snev av ertende, likevel vennlig glimt.

Ritz bestilte to nye øl uten å se etter om hun hadde tømt sin. Det hadde hun ikke, og hun skjøv fornøyd den ene tilbake over disken til sin bror: "It's from Rex, isn't he cute?" Bartenderen satte flasken for munnen og smilte til Ritz, som oppfattet noe triumferende i smilet, ble ydmyket og forvirret, kjente stadig sitt manglende grep på situasjonen. Han svelget noen store slurker med bittert øl mens Elvis sang "I thought I could live without romance, until you came to me ..."
"You want to come with me"? Igjen et befriende forslag om å gå et annet sted. Ritz nikket, grep i lommen etter penger og henvendte seg til bartenderen: "How much?", spurte han, la igjen dollaren som ble forlangt og tjue cents i drikkepenger for å vise at han var verdensvant.

Ute på veien spurte hun om han hadde fem dollar. Han ble såret da han skjønte hva hun mente, tenkte et øyeblikk på å løpe sin vei, men hun holdt ham så godt i armen. Han svelget og nikket: "Yes".

Bilene dro tutende forbi, og han var glad hun ikke foreslo at de skulle ta taxi. Etter et stykke langs den gule veien ble han loset inn i et mørkt smug; forbi hytter og hus bygget av plankebiter, kassebord og leire, med trelemmer, strå eller rustne bølgeblikkplater som tak. De gikk langs forfalne gjerder og passerte stinkende hauger med søppel, før de havnet i en bakgård der det var enda mørkere. Her lød ungeskrik, høyrøstet kjefting, latter, stønn, trommer, mumling og fortrolige samtaler sammen med kurrende kakling fra søvnige høner, grynt fra evig sultne smågriser. Her blandet fremmede dunster seg med kjente lukter av kloakk. De stanset ved en vindusåpning, et firkantet hull i en vegg. Hun forsvant inn, men stakk hodet ut igjen sekunder etter og ga tegn til at han skulle følge på.

Han skulle følge etter henne inn i mørket som han en gang for lenge siden, for fire år siden, under sporveisstreiken, hadde fulgt etter sin elskede inn i trikketunnelen. Hvorfor gjorde han det, og hva var det med henne som var så uimotståelig? Hun hadde store, hvite fortenner, det er hva han husker av henne. Også fregner over neseryggen. "Hun er jo helt flat!", lo de andre guttene. De lo av Britt, de gjorde narr av ham. Manglende bryster på en trettenåring hadde ingen effekt på hans kjærlighet. Hun hadde store fortenner, og han var aleine om henne. Britt var hans holdepunkt, hans verdimål, spenningen i livet, hans drøm. Det er mange måter å drepe drømmer på, den ene er å våkne. De andre guttene var mest interessert i Anne-Mette, Anne-Mette med muggene, men det var ikke hun som gikk inn i tunnelen etter alle guttene. Hvorfor ville hun inn, og hvorfor fulgte han etter? Kjærligheten døde der inne.

Britt gikk inn i trikketunnelen sammen med sin beste venninne, og ga ham tegn til at han skulle følge på. De fniste, noen lo høyt og lagde ekko innover i mørket. Rå huleluft tirret neseborene, rå guttelatter øregangene. Så skummelt! Så spennende! Det knaste i singelen. Små røde øyne, glør fra sigaretter, stirret taust etter dem, flokket seg rundt dem, nærmere og nærmere. Det lød et hyl: "Ligg unna!". Det var ikke Britt, men venninnen. De hadde tatt tak i henne, hun skrek. Og han hørte en gutt: "Er'u neri buksa?" og en annen: "Få kjenne 'a." Og et nytt skrik. Venninnen begynte å gråte fortvilet: "Nei, nei!" og "Hjelp!" Han gjorde ingen ting for å hjelpe. Hva kunne han gjøre? Han prøvde ikke heller. Men det var ekkelt. Og han kjente han ble kåt der han sto i mørket.

Da hørte han Britt si: "La henne værra. Kom her, ta meg i stedet!" Og de gjorde som hun sa.
Hvorfor ofret hun seg? Ofret hun seg?
De fikk visst gjøre som de ville, som de kunne på svillene. På en gang og etter tur. Med en trikkeskinne under hodet? Hun sa ikke en lyd, ikke au, ingen ting. Venninnen slapp.
"Kjenner'u fitta?"
"Har'a hår?"
"Nå er'e meg!"
"Er'ukke snart ferdig'a?"
"Fløtt dæ'!"
Og han sto og hørte, kunne bare ane hva som skjedde, på rasling i grusen, på hivende pust, hvordan de kavet. Og han så for seg brutale hender som dro i klærne hennes. Hva hadde hun på seg? Strekkbukser? Møkkete fingre på vei nedover kroppen hennes, mot skrittet. Aldri hadde han vel vært mer ydmyket. Og skuffet. Ikke en lyd ga hun fra seg. Ikke et ord sa han.

Dagen etter kom hun på skolen med knallrød leppestift, øreringer og bulker i ullgenseren. Hvor fikk hun bulkene fra? Og hvor ble det av de store tennene? Hun hadde vokst fra dem alle. Og han hadde fått en kile mellom hjerte og kropp.

Tropeluften klistret t-trøya til huden. Hva ga han seg ut på denne gangen? Skulle han ikke løpe sin vei? Men han kløv inn og ble stående på knærne på et nattbord. Martha tente vokslys, og han kunne se arenaen: Hvitkalkede vegger, hardstampet jordgulv, et skrøpelig garderobeskap i det ledige hjørnet. Rommet hadde ellers ikke plass til annet enn en dobbeltseng. Døra var blokkert av denne sengen. Hun satte seg i midten og begynte forretningsmessig å kneppe opp blusen. Da han ble stående, sa hun: "Come on!", med en utålmodig gest. Han tråkket nølende ut av sandalene, fiklet med beltespennen, mens hun rullet av seg et mønstret tøystykke hun brukte som skjørt, og lot ham, med de store blafrende skyggene fra det lavt plasserte lyset, få en anelse av kroppen sin idet den forsvant under sengeteppet. Hun satte seg opp igjen, blottet små bryster og sendte ham et nytt utålmodig blikk mens hun løftet armene og løste opp tørkleet som var viklet turbanaktig rundt hodet. Han ble overrasket da hun avslørte sitt korte puddelhår og syntes nesten hun lignet en liten gutt.

Han var glad hun beholdt trusen på, så fikk han en tilsvarende rett. Han krøp under teppet til henne; kjente lidenskapen hos henne og iveren i henne, kjente lysten og forventningene fra henne, følte seg svett og tafatt og skjønte at dette aldri ville gå bra. Hun følte seg fram og merket det vel også ganske snart.

Slik våknet syttenåringen til en gammel drøm: Ei jente som med kjølige fingre varsomt strøk ham over kroppen og kjønnet. Men drømmer skal ikke slippes løs, for da blir alt annerledes. Han lente seg forsiktig over henne, redd for brå bevegelser med underlivet, og kysset tørt de store, myke leppene. Han ville gjengjelde hennes kjærtegn, men fomlet over brystene, sirklet rundt trusestrikken, berørte stivt utenpå trusen det lodne området under magen, og kjente hånden i sitt eget skritt som et krevende, og muligens spottende fremmedlem.

"Shall we sleep?" Tre forslag hadde hun stilt ham i løpet av kvelden. Mer og mer befriende hadde de blitt. Men var det ikke for tidlig å sove? Og skulle han sove her? Han var redd hun ville kysse god natt da hun lente seg over ham, men hun bare blåste ut lyset, snudde ryggen til og ble stille. Han lå også stille en stund, stiv; redd for å røre seg, på ryggen i varmen. Som i stigende feber kjente han kulde. Hans tidligere følelser for henne var fordampet. Hånden hennes hadde virket påtrengende, nå ble selve nærværet uutholdelig. Nederlaget er iskaldt. Ved siden av ham lå ei hore! "Jentene der nede har muskler i fitta ...," sa de i messa,"... du trenger ikke å røre deg, det går av seg selv, for de har trent på fedrene sine fra de var små!" Overstyrmannen delte ut donger for å spare på penicillinet, men jentene ble visst forbannet ved synet: "You think I'm sick!" Han ville bort fra dette trange, møkkete ludderbolet.

"Martha!" Var det ikke det hun het? Hun svarte ikke. Faen heller. Han dyttet i henne, ville slå henne flat.
"Martha!" Hun gryntet irritert. Han forsøkte ikke mer, sto opp og famlet seg fram til klærne. Fem dollarsedler ble etterlatt halvveis under tøybrikken på nattbordet før han krøp ut av vinduet.

Trygt ute på den gule veien, der musikken spilte og drosjene tutet, tenkte han på henne igjen. Han husket en ung, svart kropp, forestilte seg en hånd kjærtegnende oppover låret, kjente gjennom den trange lommen sitt harde begjær og prøvde å tenke seg en fortsettelse med ammunisjon i våpenet.

fortellingen fortsetter.