En busstur

To rader foran meg på bussen satt en tykk mor med 2 tenåringsdøtre. Den ene var høy og slank, den andre fet som sin mor. De delte setene bak sjåføren, mens mamma hadde fri sikt ut av frontruten. Tilsvarende framoversikt ønsket en eldre dame da hun entret bussen. Selv om den var halvfull, selv om hun heller ikke var liten, insisterte hun på den andre framoversiktplassen. Med hjelp fra døtrene fikk den store moren velvilligst ryddet bort veskene som okkuperte setet, og den fremmede trykket seg på plass.

Det gikk fem minutter før det ble behov for å endre stilling. Dermed oppsto grensekonflikter i det trange dobbeltsetet, og diskusjonen ble snart høylydt. Sammenklemt som de var, ville enhver bruk av kroppsspråk virke voldelig; og dersom en av dem lente seg litt fram for å sende den andre et direkte blikk, ville det være det samme som å oppgi posisjon. De måtte altså sitte stivt og hardt side om side og snakke til hverandre; rope til hverandre, skjelle hverandre ut. Men uten å se på hverandre. Kampen bølget fram og tilbake; av og til grep døtrene inn. Først den ene, så den andre, så den ene igjen før de begge deserterte. Krigen tok nok på kreftene, og nå og da trengte kamphønene en liten pause. Men som man vet, militære kan lage våpenhvile, men de skaper aldri fred.

Det gikk kanskje en halvtime før sjåføren snudde seg og skjelte dem ut. Deretter satt de en ny halvtime stille og krampaktig som to trykknapper. Men så eksploderte det igjen. Da trodde jeg de skulle dunke hverandre i hodet med håndveskene sine, invadere hverandres hud med rødlakkerte negler. De fleste passasjerene hadde dobbeltseter for seg selv, også jeg; for det var som sagt god plass på bussen. Mannen på setene bak dem flyttet seg til slutt, og sjåføren stanset bussen og forviste bestemt den sist ankomne til de ledige plassene etter ham. Resten av turen prøvde hun vel å knekke nakken foran seg med blikket, mens vi andre i ro og fred kunne nyte resten av turen.