Kyss

Utenfor bitende kaldt. Og innenfor? Sikkert ikke varmere. Mørk uhygge stiger opp av bunkersen. Som frostrøyk. En gang det var like kaldt fulgte han etter henne. Hun tilhørte en annen verden, bodde ikke i blokk som andre. Han ble stående og se etter skyggen mot lyset på rommet hennes; ventet og lot den kalde ufølsomheten bre seg fra føttene og oppover, og da lyset i vinduet slukket, våget han seg inn gjennom hageporten og helt bort til den blå inngangsdøren med det gylne dørhåndtaket. Den messingklinken hadde hun berørt. Han bøyde seg ned og kysset den ...

Blødende, og med bankende hjerte gikk han hjemover med sin nye erfaring. Smerten kom senere på kvelden, og den varte lenge, lenge. Han grøsser der han går utenfor betongnedgangen i vinterkulden i sine egne knirkende spor. Som katten rundt grøten eller hunden rundt sitt leie? Nei, han har en avtale. Han tramper en sti i snøen med støvlene og venter. Er det en skatt der nede? Han venter. Kommer hun i dag? Som forrige søndag: Kommer hun i dag? For en søndag har han truffet henne her oppe, og da sa hun på gjensyn; hun hadde ikke tid - men neste gang ... Før vinteren tar slutt må hun vel komme igjen, for hun virket så ivrig, så interessert.

Om hun er interessert i ham? Hun var i hvert fall nysgjerrig på bunkeren. Pytt! Hans kjærlighet er sterk nok for dem begge. Som et ekko kan den reflekteres tilbake til ham. Hun trenger ikke anstrenge seg. En prinsesse skal ikke anstrenge seg, tenker han og deler sjenerøst tre kyss med den kalde luften.

Og så kommer hun. Han ser henne der nede, på lang avstand. Han sitrer av iver, forsøker å skjule opprømtheten, men gir seg til å vinke med hele armen, med hele kroppen. Fra løypen, som han har laget, vifter hun med skistaven; frigjør en ung, enslig, rød pilestamme som snøen har tynget ned til en spent bue.

På skolen var hun sentrum for alles oppmerksomhet. Der var stemmen og kroppen hans stadig i opprør og fulgte egne innskytelser. Han sluttet å se etter henne i friminuttene, fant sine egne veier. Her kan han ha henne for seg selv, isolere henne. Og der nede, i mørket, kan mye skjules. Det er søndag, det er høytid. Og nå kommer hun!
- Hei.
De to alene ... ja, bortsett fra søsteren hennes. Hun klenger seg på, som alltid når han treffer henne utenom skoletiden. Hun blir nok i veien, men utgjør i hvert fall ingen trussel. I mørket kan selv en lillesøster være skjult. Hånd i hånd; han holder en søster i hver hånd da de endelig våger seg ned i hullet. Han føler seg forsiktig fram med føttene, steintrappen er dekket av snø og issvuller. Det lukter ukjent, rått og innestengt. Neseborene klistrer seg sammen. Det kjennes enda kaldere ut her nede. Hva har foregått her? Fanger? Blod? Ofring? Henger redslene igjen i veggene? Omgivelsens gru kan sveise dem sammen. Hun og han. Han og hun. Han tør ikke komme nær de ekle veggene.

- Forsiktig! Han hvisker til henne, så slipper han å høre stemmen sin. Men det er hun som fører an i venstre hånd. To trinn foran; nesten drar hun ham etter seg. Som om hun er kjent. Som om hun har en plan. Som om hun vet hva hun skal. Og hun visker tilbake, for lavt til at han kan høre noe. Han ber henne gjenta, men hun har visst ikke tid. Gid øynene kunne vende seg til mørket, her er bare svart.

Etter mange sleipe trinn, kjenner han en avsats. Hun slipper hånden hans. Det rasler. Er det noe som kravler der nede på steingulvet? Nei, hun fikler med noe. Det lyder et nervøst fnis. Så ... han skvetter til ved en brå bevegelse og et lysglimt.

Hun har revet av en fyrstikk. I det svake lysskjæret skimter han det bleke ansiktet hennes. Forsiktig hever hun hånden med den nølende flammen. Glinsende vegger fra frossen fuktighet. De står visst i et stort rom, en slags hall. Med sylskarpe istapper fra taket? Flere avlange, blafrende skygger rundt på veggene kan være åpninger. Åpning til hva? Mange veier, mange muligheter.
- Undersøke gangene, hvisker hun visst.

Fyrstikken slukner. Han nikker, men det er det ingen som ser. Det kribler langs ryggraden. Det kiler i magen. Hun finner hånden hans igjen, denne gangen uten vott på. Hennes høyre hånd er naken i hans venstre. Han skulle ha tatt av sin egen vott, men våger ikke slippe henne nå. Hun leder ham mot høyre, mot åpningen lengst borte. Hun vil vel gå systematisk til verks, utforske dem alle. Han ser ikke noe mindre om han lukker øynene, og det blir lettere å drømme. En naken hånd og en drøm; han vil drømme om de to. Om litt mer nakenhet? Kanskje at han verger henne eller berger henne, kanskje om beundrende blikk når hun ser ham slik han egentlig er. De to. Kledd i det samme mørket. Nesten som under samme dyne.

Men drømmer er ustyrlige. Fantasibilder flyr forvirret som nattsvermere, flakser planløst som flaggermus. Nakensyner blir bleke avkledde kropper, skjeletter boltet fast til veggene, smilende munner uten lepper under digre, svarte øyenhull. Som på bilder fra Romas katakomber; lukt så råtten som gammel fisk; som sunkne skip, der de ligger hevet på kaien. Er de på vei mot fangehullet? Torturkammeret?

Han åpner øynene igjen, for å bli kvitt forestillingene; strammer grepet i venstre hånd. Men ikke for å gi trygghet. Hvordan blir man en helt? Nå går hun skjødesløst fort fram. Som om hun er kjent. Han rekker ikke å undersøke gulvet foran seg, lar seg trekke med; stivt, forberedt på et hurtig støtteskritt om nødvendig. De når bort til den første åpningen. Plutselig kjenner han noe med foten, noe som ikke er stein eller is, men mykere.

Et skrik runger i veggene, og han blir rykket bakover, mister nesten balansen. Taket i høyre hånd glipper. Hun slipper hans venstre og han kjenner brått et luftdrag idet hun passerer ham. Noen hvisker. Falt hun? Er de nede på det kalde steingulvet? Et rykk i buksebenet og noen hvisker:
- Kom!
En felle? Eller trenger hun hjelp? Han setter seg på huk, men blir dratt videre ned og inntil en kropp; kjenner et grep rundt nakken og varm pust mot kinnet. Hun omfavner ham! En fast klem, og navnet hans like inn i øret. De sitter en stund slik, tett. Hva nå? Hva skal han gjøre? Hvor kan han legge hendene? Hodet? Kulde trenger seg inn gjennom buksen fra det ekle gulvet. Han er engstelig, vil reise seg. Men hun virker så sikker, det gjør ham tryggere. Inntil han kjenner at han må puste inn hennes brukte luft. En fremmed tunge prøver å trenge seg vei inn i munnen hans. Som en orm. Han kniper leppene sammen, og den påtrengende tungen gir seg. I stedet prøver han å legge armene rundt livet hennes slik at de kan reise seg sammen. Nå når de endelig har funnet hverandre, behøver de vel ikke å skjule seg i mørket lenger? Et sekund står de tett. Så liten og myk hun er! Hun griper hånden hans. Hvor var trappen? Hun drar ham med seg og bryr seg visst ikke. Kanskje er hun oppslukt av det som har skjedd? Kanskje litt fortumlet, slik som han. Han lengter mot lyset, mot å se henne på denne nye måten, nå når hun er hans.

Og trappen finner hun lett. Hun slipper hånden og går foran ham opp. Raskt. Det mørke og skumle ligger der bak. De går dagen og framtiden i møte. Det var da heller ikke så farlig der nede. Han blendes av lyset fra åpningen og oppfatter silhuetten hennes uklart. Den virker så spinkel. Var hun egentlig litt redd? Er de kjærestepar nå?

Men det var jo ikke henne. I snøen, i det hvite lyset utenfor sto hun og ventet på dem. De to søstrene vekslet blikk og skuldertrekk og begynte å spenne på seg skiene sine. Han frøs.