Ja, ja

Bud bedes gaa kiøkkengangen - Nesten som et dikt, eller en salme, skrevet med ukjente, snirklete bokstaver.
- Gud bedes gå kjøkkengangen, gjentok han mens han klappet det glattpolerte gelenderet der det endte i en elegant spiral, i et glasert stykke rullekake. Han trakk inn uvante dunster, beundret fargerike glassmalerier i døren, fant det rette navnet på tavlen. Øverst. Her var vegger med brystning i bredt, mørkt panel, 27 trinn i vindel mellom etasjene.
- Gud bedes gå kjøkkengangen, sang han for seg selv mens han telte dem på vei oppover med den kremmerhusformete blomsterpakken på strak arm foran seg. Så lett det er å gå i brede trapper. Han leste dørskiltet, renset halsen, strekte seg opp til ringeknappen, lyttet til klokkeklangen innenfra, til tassende skritt som nærmet seg på innsiden.
- Å, kommer du her. Ja, ja. Damen i dørsprekken har morgenkåpe, ruller i håret. Han rekker fram blomstene, gaper for å si noe, men hun lukker døren igjen. Også han som bringer glede.

Men så åpner hun igjen, skulle bare hekte av sikkerhetslenken. Hun langer ut en arm, griper pakken og smeller igjen døren.
- Kommer du her, hadde hun sagt. Ja, ja. Han tuslet nedover trappene, glemte det fine gelenderet som han hadde bestemt seg for å prøve, passerte skiltet i gangen, glassmaleriene, åpnet ytterdøren som var enda tyngre da han måtte trekke den til seg. Utenfor overså han det lave smijernstakittet som var som skapt til å balansere på, rundet hjørnet og var tilbake i blomsterbutikken etter fem minutter.

- Kommer du her, ja, ja.
Sier blomsterhandleren og fortsetter, med tørre, sprukne fingre, å tvinne kransetråd rundt korte nellikstilker. Hun minner selv om en avskåret blomst, synes han. Lang og tynn, men innskrumpet og hengslete. Som om hun har fått for lite vann.

Første arbeidsdag. De hadde avtalt klokken 9; han stilte selvsagt lenge før, sto og ventet da hun kom og låste opp butikken. Tolveren stoppet like ved. Han hadde stått foran sammen med trikkeføreren og lest gateskilt: Hagegata, Tøyengata, Jens Bjelkesgate, konduktøren smelte med billettluken for å få oppmerksomhet, og han vekslet 25-øringen i billett. Motzfeldtsgate, Grønland; det gjaldt å lære seg flest mulige navn, nå som han skulle bli blomsterbud. Brugata. Trikkebjellen klemtet, stålhjul skingret hest rundt svingene, trikkeføreren sto og sveivet på håndtaket; takke-takke-takke-takke, sa det. Trikkeføreren smilte til ham og han lurte: Hvorfor sitter han ikke på det fine sykkelsetet sitt? I Prinsens gate måtte et lag broleggere reise seg fra sine enbente krakker og la trikken passere. Forsiktig. Skinnene sto opp fra sanden som blanke diker. Akersgata, Stortingsgata, Drammensveien, Inkognitogate - in-kog-ni-to, leste han. Riddervoldsgate ...

- Hvor meget sa du de fikk hos denne andre blomsterhandleren? hadde hun spurt.
- En krone timen, svarte han.
- En venn av deg? Hvor var det?
- Ja, i Jens Bjelkes gate.
- I Gamlebyen?
- Nei, på Tøyen.
- Ja, ja, på den kanten. Nå skal vi se, sa hun - hva du kan gjøre. Vent her!
Hun forsvant inn på bakrommet og kom straks tilbake med en bunke store, tynne papirark som hun lot seile gjennom luften så de underste arkene fikk vind under vingene og ikke krøllet seg da de landet på disken med et tørt lite klask. Omhyggelig ga hun seg til å brette ark for ark i trekanter, nøyaktig kant i kant. Som til bleke kjempehatter?
- Det blir nok noen ærender senere på dagen, men foreløpig kan du brette silkepapir slik at de ligger klar.

Hun viste ham, det var slett ingen kunst, og han brettet silkepapir og drømte om pengene han tjente. Han ønsket seg radio. En egen radio. Eller kanskje grammofon, elektrisk som man slapp å sveive opp. Det var kjølig her inne. Luften kjentes rå og fuktig, lukten litt uhyggelig. Blander du for mange farger sammen, blir det svart. Uansett hvor vakre de er hver for seg. Sånn er det visst med blomsterdufter også, tenkte han. Det minte om en mørk kjeller han en gang hadde opplevd.

Et sprøtt pling fra døren annonserte dagens første kunde. Hastig ble han skjøvet bak forhenget inn til bakrommet. Ganske stille sto han og lyttet til samtalen der ute og var klar til å fortsette arbeidet straks kunden forlot butikken.
- ... og på gjensyn fru Zachariassen. Og mange takk, vær trygg for at vi skal få den levert.
Et nytt pling fra døren, han kom fram for å fortsette med silkepapiret.
- Nei, nå får det være nok. Du kan gå med disse blomstene. Hun holdt på å rulle en bukett inn i Morgenposten.
- Vet du hvor Nils Juels gate er?
Han hadde sett gateskiltet fra trikken, det var jo like rundt hjørnet.

Over brede fortau, glad og modig ut på oppdrag, blomsterpakken kunne holdes som et sverd. Slukkøret tilbake med diktet surrende i hodet: Gud bedes gå kjøkkengangen.
- Du får vente litt, sa blomsterhandlersken da han spurte hva han kunne gjøre.
Så han ble gående og vente; tittet på henne, stakk hendene i bukselommen, trakk dem opp igjen, la dem på ryggen, beundret blomstene, bøyde seg ned for å kjenne duften, kikket ut av det store vinduet. Det er ikke godt å vite hvilke friheter man kan tillate seg når man går i arbeid. Hver gang det kom en kunde, trakk han seg bak forhenget. Hvorfor satte hun ham ikke i gang med mere? Det måtte da være flere ting han kunne brukes til, bare hun viste ham.

Visst trengte han pengene. Gitar, tenkte han. Tenk å kunne lære å spille som Arthur Smith. Han nynnet Guitar Boogie inni seg, holdt diskret takten med venstre skulder. Hvor mye kostet en gitar? Hvor mange timers arbeid? Hvor mange dager? Hvis han jobbet etter skoletid når ferien var over...
- Kanskje jeg kan vanne blomstene? prøvde han seg forsiktig.
Å nei, det måtte hun nok gjøre selv. Han kunne slett ikke vite hvor mye vann de skulle ha, og hvor vannet skulle helles, og hvilke planter som fikk vann i går ...
Men han kunne vel lære?
- Siden, svarte hun - en annen gang, kanskje. Se så, nå er det allerede tid for formiddagsmat.

Så ble han sendt til et fint hotell, navnet sto på et fat han bar med seg. Hun kostet på seg litt luksus, blomsterhandleren.
- Du går bakveien, sa hun - og opp i annen etasje til kjøkkenet. Der forteller du hvem du kommer fra.
- Gud bedes gå kjøkkengangen, sang han på veien opp. Men som det stinket der inne! Kvalmt! Varm mat? Nei. Dampende oppvask? Svette? Nei, ikke det heller. Gammelt. Skyller? Mugg? Takke seg til blomsterbutikken. Med et rykende varmt fat slapp han ut igjen. Han måtte bytte hånd hele tiden for ikke å brenne seg. Gud bedes gå kjøkkengangen.

Da han kom tilbake, lurte hun på om han ikke hadde mat selv. Det hadde han ikke, og hun trakk en spinkel skulder opp mot en lyserød øredobb og sa hun pleide å spise på bakrommet. Måtte sitte klar hvis noen kom. Han kunne jo bare gå utenfor imens. I grunnen kjente han seg litt sulten, hadde ikke tenkt så langt som til matpause. Men været var fint, og solen skinte på fortauet utenfor blomsterbutikken. En liten, grønn kvist presset seg opp av en sprekk i asfalten. Nabobutikken solgte godterier. Den første lønningen kunne han kanskje bruke til noe søtt? Ikke hele, men litt, i hvert fall noen sebrakarameller; lakris og peppermynte. Fredag, pleide visst å være lønningsdag. Fire og en halv arbeidsdag igjen. Egentlig var det sykkel han trengte mest. Med den kunne han komme raskt til og fra skolen og dessuten bruke den i jobben. Gitar krevde vel gitartimer, og kanskje lengre fingre. Han strakte fram en hånd med butte fingre. Kanskje heller leksikon? Tenk å kunne slå opp hver gang han lurte på noe. En gang lese alle bindene fra perm til perm. Det var vel det de hadde gjort, de som visste alt.

Om ettermiddagen fikk han et langt ærend. Han var nede ved Stortorget, hentet kransebånd hos Michelet i Kirkeristen. Høyt elsket, dypt savnet sto det under det svarte korset. Gud bedes gå kjøkkengangen.

Han hadde brukt tid på å finne fram. Adressen var ikke helt klar, skrevet med voksenskrift. Hvorfor måtte de lage bokstavene så like? Hun var nok ikke fornøyd med ham da han kom tilbake. Men på den annen side; hun hadde ikke noe særlig bruk for ham heller. Det ble til at han gikk og slang videre. Kanskje kunne han lære seg litt om blomsternavn? Flittig Lise kjente han hjemmefra, og het ikke den røde der Asalea tro? Men de andre potteplantene var ukjente. Og så visste han hva som var tulipaner, de minnet om indianerpiler, småkrøllete nelliker, roser ... men de blå der i blikkvasen med fine, gule tegninger?
- Iris, svarte hun raskt og gløttet opp fra kransen hun holdt på å binde.
- Og disse?
- Fresia. Du kan heller fylle noen poser med blomsterjord, i stedet for å gå her og mase.
Hun viste ham tomme gråpapirposer, bundet sammen med hyssing. I en skyggefull krok av bakgården, ved siden av to grå søppelkasser med skråtak, låste han opp en binge med rå jord, brettet opp skjorteermene og satte tilfreds i gang med en liten skuffe. Hjørnene i posebunnen måtte trykkes inn før de kunne fylles. Blomsternavnene kunne vel komme etter hvert. Om ikke leksikon, så kanskje en blomsterbok?

Fire og fire poser med jord bar han inn og plasserte i en hylle på bakrommet. Men snart fikk han beskjed om å slutte, ellers fikk hun for mange poser, og de ble så fort gjennomfuktige. Ja, ja.

Til sist kunne han sope gulvet. Klokken nærmet seg fem, og hun gjorde mine til å stenge.
- Se så, sa hun og tittet på armbåndsuret - nå er dagen slutt.
Han nikket ivrig, og hun rakte fram hånden og fortsatte:
- Du har arbeidet nøyaktig en time, her er kronen din. Sees vi i morgen klokken ni?
Døren ga fra seg et pling da han forlot butikken med kronen i neven. Han merket ikke at han tråkket på den lille kvisten ute på fortauet.