Å fange blekksprut

Nå kommer Funda til frokost. I går spådde hun ham i kaffegruten: Et langt liv, så hva gjør vel aldersforskjellen? Håret hennes er kastanjebrunt i morgenlyset. Det flagrer i heftighet, står ut fra hodet i villskap, og hun går bort til musikkmaskinen, skrur lyden opp og setter restauranten i kok. Fengende rytmer, folk klapper takten og hun svinger seg grasiøst midt på gulvet, trekker den trange, trange, korte, korte kjolekanten lenger og lenger oppover lårene, vaier med armene, klapper heftig i hendene, knipser med fingrene, vugger med hoftene. En visuell Sirene:
"Kom, kom, kom!"
Gjør hun seg til for utlendingen? I så fall er det ganske vellykket, og han klamrer seg til stolen som Ulysses fortøyet til masten.

Og publikum klapper takten og roper. Selvsagt vil de ha utlendingen med. Han nekter, livredd, stiv som en bjelke, håper at presset ikke blir for sterkt, kjenner varmen i kinnene der han sitter pal. Med pirrende bevegelser og sitt mest sugende blikk vrikker Funda seg fram til ham:
"Will you dance with me?" - og får bjelken til å knekke - har han ikke allerede sagt at hun er uimotståelig? Rødmet han ikke før, gjør han det i hvert fall nå. Men det er jo så varmt! Om de lo til eller av ham, vet han ikke. Funda prøvde å lære bort; han ser jo hva hun gjør, men å gjøre det etter? Og den myke, roterende underkroppen hennes var noen øyeblikk farlig nær hans stive ...
Why don't we do it on the floor!

Hun må være den mest fullkomne skapningen på det anatolske kontinent. I bikini er hun omtrent umulig å holde fingrene borte fra. Men det må man jo. Så er det bare å ta på dykkermaske, kjøle seg ned i saltvann og prøve å tenke på kråkeboller og blekkspruter. Ja, de fanget blekksprut. En to kilos rusk som prøvde å forsvare seg med sugekoppene sine. Du må riste den av hele tiden for at den ikke skal få tid til å feste dem i deg.
Akkurat som forelskelse. På veien hjem satt de og holdt den hengende ut av vinduet, så den ikke skulle søle blekk i bilen. Det er vanskelig å komme ned til bunnen; men når man først er der, er det lett å bli. Lett å glemme at man hører hjemme oppe i luften. Ja, det virker så trygt og behagelig at det nærmest kjennes meningsløst å stige opp til overflaten. På den annen side: Der oppe svømmer Funda, med sine skjønne bronselemmer, rytmisk spillende lårmuskler, vrikkende hofter. Han er sikker på at han rekker rundt midjen hennes med hendene, og kanskje lot hun ham om han forsøkte? Men det nærmeste han kom henne i dag, var det stjålne kysset:
Hun lånte hans maske og snorkel. Han var inne i den samme tette masken og sugde på samme munnstykke.
Ja, ja bedre enn ingenting.