Synd og tilgivelse

Vi er i Jerusalem, og det kommer en kvinne til Guds sendebud. Hun venter barn etter å ha bedrevet hor.
Hun sier: ”Jeg har gjort meg fortjent til den fastsatte straffen”.
Profeten kaller da inn vergen hennes: ”Behandle henne fint. Når hun har født, skal du bringe henne hit.”
Vergen gjør så, og Guds profet gir ordren. Klærne festes godt rundt henne, og hun blir steinet. Deretter holder Profeten begravelsesbønnen over denne kvinnen.
Folk undrer seg: ”Ber du for en som har bedrevet hor?”
Profeten svarer: ”Hun vendte seg om i anger … ”

600 år har gått. Igjen blir en kvinne grepet i hor, denne gangen i Medina, der et nytt sendebud er på plass. Hun blir ført fram for ham med krav om at man skal steine henne, slik Moseloven krever. Profeten sitter taust og risser med fingeren på jorden. Mennene står rundt ham og venter spent på svaret.
Endelig retter han seg opp og sier: ”La den av dere som er uten synd kaste den første steinen”.
Én etter én går de bort, og da de er alene, sier profeten til kvinnen: ”Gå bort og synd ikke mer.”

Slik kunne det kanskje ha vært, for moralen hadde fått 600 år til sine framskritt, og visdommen til det ene sendebudet blir gjerne forbigått av det neste. Men så var det, ifølge skriftene, motsatt: Det var det første sendebudet som reddet en kvinne. I Jerusalem. Det andre, han i Medina, tok ikke en gang hensyn til at et uskyldig barn skulle vokse opp uten mor. Så hvorfor skulle vi stole på ham? Og hvem tror vel at en allmektig gud trenger hjelp til å få utført sine gjengjeldende handlinger?
Kanskje var det bare en drøm de hadde, de som sa at sendebudene var ufeilbarlige. På fruktene, på deres ord og gjerninger, skal visdommens trær kjennes.