Bademesteren

Badet. Bademesteren. En kjempe med skinnende blank gylden hud. Han tålte nok ikke umandighet. Hvis han tolererte de små hodene som knapt hadde feste for sine viftende ører, var det bare som emner. Fordi han skulle forvandle dem. Og han forvandlet guttungene under rungende kommandorop:
"Fram, ut, sammen. Fram, ut, sammen! Og spark fra! Strekk ut!"
Fløyten hans var en kjempespurv. Vannet var iskaldt, men luften kaldere. Også klorlukten var kald. "Røgning og spytning forbudt", sto det på veggen. Og "Kast ikke fremmedlegemer i bassinet".
Men det skjelvende legemet mitt kjentes fremmed, og jeg var sikker på at han ventet på en grunn til å kaste meg ut på dypet. Jeg kjente at bunnen hellet faretruende nedover, glatt, og visste at et sted, sikkert like ved der jeg gikk og lot som jeg øvde, forsvant bunnen helt. Og de små korkvingene kunne man ikke stole på. De kunne ikke en gang festes til kroppen. Satt like løst som den tunge ullbadebuksen.

Aldri kunne jeg lære å svømme, og aldri ville jeg lære å svømme. For de som nesten hadde lært, måtte gjennom prøven. Ut på dypet. Da fikk de belte rundt magen med krok bak i livet og ble tvunget til å svømme langs bassengkanten. I kroken festet bademesteren båtshaken sin, gikk langs kanten, rolig før han uten varsel slapp kroken.
Jeg tror nok han ga barneryggen et puff, for armene til offeret viftet desperat mens han strakte hals og gispet. Og stemmen til bademesteren lød ond mellom de kalde steinflisene:
"Rolig nå, rolig". Hva har man egentlig i vann å gjøre? Det ble kaldere. Og klokken på veggen sto dønn stille.