Aldri mer!

Aldri mer! Aldri mer, tenkte hun da hun gikk blant ruinene. Aldri mer, sa hun da hun leste listen over de falne. Aldri mer, klaget hun da hun hørte om alle ukjente soldater. Aldri mer, ropte hun da hun fikk vite om alle de lemlestede sivile, alle uskyldige, kvinnene, alle barna. Aldri mer, lovte hun de sårete på lasarettet, de amputerte familiene, de foreldreløse, de husløse, de mentalt ødelagte. Aldri mer.

Aldri mehr, sa keiseren da han foran speilet iførte seg sine nye klær. Aldri mehhhr. Aldri mer, hilste kammertjenerne mens de serverte den søte morgenkaffen. Keiserinnen strekte de bløte lemmene sine og gjentok med et gjesp: Aldri mer. Og døtrene, Leah og Tallulah sto med rosa parasoller og stirret lengselsfullt på de forkrøplede nymfebladene i den forgiftede froskedammen, spisset de fyldige og søte prinsessemunnene sine: Aldri mer. På den andre siden av dammen sto statsrådene sammen med kommunalrådene og bukket. De samme rådene som tidligere hadde nikket og nikket. Ja, selv oberstene og generalene begynte å si Aldri mer, da de fikk oversikt over seierens pris. Og hilsenen gikk tjenestevei via majorer og fenriker ned til de overlevende soldatene, deres ektefeller og barn; videre igjen til tanter og tremenninger, naboer og kolleger. Og lærerne, som gjerne er de siste som får med seg tidens ånd, hilste klassene med sitt:
God morgen, men fikk i retur et unisont: Aldri mer!

Det lovet godt. Da tiden nærmet seg nasjonaldagen og den tradisjonelle paraden, ble planene lagt for en prosesjon ingen hadde sett maken til, et opptog i den nye tidens ånd: Aldri mer! Keiseren skulle selv ha oppsyn med forberedelsene, ingen innslag uten keiserlig godkjenning. Og keiseren visste hva han ikke ønsket. Stridsvognene, som på larveføtter pleide å ta de nasjonale framskritt, ville ikke lenger få plass. Heller ikke kanoner og granater, som viste at her var det folk og keiser som fortjente respekt. Ikke en gang geværene, som jo kan bidra til matfatene nesten like effektivt som garn og ploger, skulle være velkomne på nasjonaldagen. Aldri mer skulle noen få ødelegge den keiserlige idyll, fred, den offisielle framtidstro.

Og til denne keiserlige idyll skulle gartnerne bidra med sine nye blomster, skolene sine beste elever, skomakerne sine blankeste sko, arkitektene sine flotteste bygninger, malerinnene sine vakreste bilder, smedene sine skarpeste ploger, sjåførene sine raskeste biler, gymnastene sine høyeste hopp, sykehusene sine friskeste pasienter, fiskerne sine friskeste fisk. Alle fikk tre fram for keiseren og mottok keiserlig godkjenning på sitt paradenummer. De fleste fikk en liten kake, med mersmak, som den keiserlige hoffbakermester hadde satt fram for anledningen. Også han skulle stille i paraden med sin nyeste kreasjon: Aldri-mer-kaken.

Da skredderne gikk gomlende ut med godkjenning for sine nyeste klær, møtte de direktør Gnirul og oberst Piels. Begge var dekorert etter sin innsats i det siste og avgjørende slaget: Direktøren ved sin fabrikks uovervinnelige våpensystemer, obersten med sin sluhet, sin dristighet og sitt mot. Men nå, tross mot og uovervinnelighet, var de kanskje engstelige for å miste den plassen i samfunnet som tilkom dem. Og hva kunne vel de vise fram på nasjonaldagen? Ikke en gang medaljer eller oberststjerner, som en stolt mor gjerne henger i juletreet, fikk pynte opp den pasifistiske paraden. Aldri mer! Hilste de høflig.

Og hva kan så vi hjelpe herrene med?, spurte keiseren vennlig da de sto der stive og tomhendte.
Skal det være et stykke kake?
Straks løp tjeneren bort til dem med kakefatet, og det er, som kjent, ganske umulig å si nei til en keiser.
Vi har et forslag, Deres Majestet, svarte direktør Gnirul mens han prøvde å svelge kaken fortest mulig uten å sette den i halsen.
For man skal helst ikke snakke med mat i munnen. I hvert fall ikke til en keiser.

Forslaget var enkelt hvis keiseren bare evnet å se situasjonen fra de to herrenes side. De fikk plass ved et ærverdig ovalt konferansebord laget av rød eik, i stoler betydelig lavere enn keiserens. Gjestene forklarte:
En klok beslutning og en udiskutabel velsignelse å la nasjonen gå inn i en absolutt fredelig framtid. Man kan helt sikkert, med enkle og effektive midler, påvirke folk i de befridde områder til å holde seg i ro. Man er i gang med å omskolere militære mannskaper til å ta seg av slike sivile oppgaver.
Men hva med nabolandene, Deres Majestet? Etter de siste erobringer er nabolandene blitt både flere og fjerne. Aldri har man vel hatt så liten oversikt over hva som skjer hinsides landets grenser.
Oberst Piels snakket seg varm og trygg. Han kunne lese i det keiserlige blikk at ordene falt i fruktbar mold.

En paraplyh! Ropte keiseren begeistret. Et fredens skjold til vern mot terrorister og barbarer.
Han klappet hendene sammen og fortsatte:
I sannhet, mine venner og undersåtter, vi lever i den største av alle tihder. Aldri mehr! Framtidens historikere vil stå uten oppgaver. Og hvordan skaffer vi oss en sånn paraplyh?

Prinsessene var blitt tilkalt av oppstyret. Nå sto de bak sin far og stirret fnisende på gjestene, som riktignok var mange år eldre enn dem, men med selvsikkerhet som likevel sendte ilinger gjennom de urørte prinsessekroppene. Fra hver sin kant rakte de fram en rosa parasoll som keiseren i iveren grep begjærlig. En i hver hånd.

Det blir nok ikke så billig, Deres Majestet, smilte direktør Gnirul. Vi har jo så mye frihet og fred å forsvare. Det er ikke nok med ett skjold, vi trenger flere. Og de bør være bevegelige, altså mobile, slik at vi til enhver tid kan plassere dem der behovene er størst.
Han vinket på tjeneren som straks kom bukkende med kakefatet.
Men det var penn og papir direktøren trengte. Og han tegnet og beskrev: Jeg vil anbefale larveføtter, Deres Majestet, så slipper vi å være avhengig av veier.
Larveføtter, larveføtter! Ropte keiseren. La oss kalle dem rullebelhter. Fredens rullebehlter, frihetens rullebehlter.
Kanskje til og med amfibiøse, fortsatte direktør Gnirul, så de kan krysse elvene uten broer.
Frosker, pappa. Foreslo prinsesse Leah drømmende. Kanskje det er fredsfrosker han mener?

Den begeistrete samtalen fortsatte. Gjestene ble invitert til å delta under det rike aftensmåltidet sammen med den keiserlige familien som viste seg å ha en rekke menneskelige trekk. Ikke bare prinsessene, som kalte keiseren for pappa, men selv den bløte og trette keiserinnen lot seg sjarmere av de to gjestene.
Og som man sikkert kan tenke seg, endte kvelden opp med de beste sigarer og utsøkt konjakk, samt en betydelig bestilling på fredsfrosker: Kraftige, pansrede og lett manøvrerbare som – om nødvendig – kunne forsvare seg med kanoner og mitraljøser så vel som med langtrekkende raketter. Selvfølgelig malt i spraglete grønt. Froskegrønt. Og til nasjonaldagen skulle fire eksemplarer av disse fredsfroskene klargjøres for en ærefull plass midt i prosesjonen.
Snart nådde nyhetene om dette flere direktører i landet, og børskursene steg.

Alle var på bena på nasjonaldagen. Arrangementet ble direktesendt på storskjerm til torg over hele landet; dessuten eksportert til nabolandene der de var interessert i den nyomvendte nasjonen. Salget av hamburgere, is og pølser hadde aldri vært større, og moms og pølseavgift strømmet inn i statskassen. I hovedstaden deltok man enten i paraden, eller man sto langs paradegatene og beundret den.
Nei, ingen satt hjemme denne dagen. Barna fikk plass foran de voksne, de små fikk stå framfor de store. Alle fikk se, alle var glade.
Aldri mer! Ropte de taktfast. Aldri mer!
Og selv om barna sølte is og ketchup på finklærne, ble ikke foreldrene sinte av den grunn. Så glade var de.

Som vanlig gikk paraden opp den brede paradegaten, som var pyntet med nasjonalflagget og fargerike vimpler, til keiserpalasset. Der pleide den keiserlige familien å stå på marmorbalkongen iført sine nyeste kreasjoner og bevege håndflatene sine mens innslagene passerte. Men denne gangen manglet det noen.
Malerne, sykepleierne, gymnastene og skredderne så forundret på hverandre etter at de hadde bukket seg forbi keiserbalkongen og spurte: Hvor er keiseren?
Ja, hvor var keiseren?

Keiseren selv satt overskrevs, med sin fineste sadel på kanonen til en splitter ny, eller i hvert fall nymalt, fredsfrosk. Og for at folk skulle være helt sikre på hva det dreide seg om, sto det malt med rød vannfarge langs siden av kjøretøyet: Fredsfrosk.
Fra hver av fredsfroskene hang det dessuten hvite vimpler med slagordet: Aldri mer!
Folk klappet og jublet hurra for fredsfroskene, for keiseren som deltok i paraden og for at de endelig skulle få fred.

Men der opptoget svingte forbi keiserpalasset, helt fremst fordi hun var så liten, sto en jente som het Lisa. Med ny kjole i samme farge som himmelen og øynene hennes og langt, rødblondt hår, sto hun så nær inntil palasset at hun ikke kunne se opp på balkongen. Derfor visste hun ikke at keiseren var fraværende.
Ikke var hun så veldig interessert heller, det viktigste var iskremen, mente Lisa. Det var så mange finkledde menn; de kunne like gjerne være keisere alle sammen. Damene var like fine som keiserinner, og vårsolen varmet så godt på nesetippen. Hun elsket å rope sammen med de andre.
Aldri mer! Skrek hun.
Det var som det renset opp og klargjorde magen for mer iskrem. Eller kanskje en pølse. Og kraftig stemme, det hadde hun virkelig.
Ropene spredte seg, liksom gode nyheter, foran fredsfroskene. Slik nådde de henne lenge før hun selv så hva som kom. Og hun deltok i ropene: Hurra for keiseren, hurra for fredsfroskene, før hun hadde sett en eneste fredsfrosk eller keiser.
Men så fikk hun se en snodig rytter med bred hatt, gylne skulderbørster og lange kjoleflak hengende på hver side av en kanon. Fredsfrosk, sto det. Da skrek Lisa skuffet:
Men det er jo ingen frosk, det er en stridsvogn! En stridsvogn, ropte hun enda høyere. Og det ble helt stille.

Et lite sekund stanset paraden opp. Eller kanskje det bare virket sånn. Alle blikk vendte mot lille Lisa i den blå kjolen. Eller kanskje det bare virket sånn. For så var de igjen opptatt av fredsfroskene og den majestetiske rytter.
Aldri mer, ropte de enda høyere. Hurra for fredsfroskene! Paraden fortsatte. Sterke hender fikk tak i Lisa og trakk henne bakover og ut av syne. Aldri mer!