Golanhøydene
Al-Quneitra er en
spøkelsesby. I 1974 ble det inngått avtale, ved hjelp av den amerikanske
utenriksminister Henry Kissinger, at Israel leverte Golanhøydenes hovedstad
tilbake til Syria. Det lå nok i kortene, og kanskje i avtalen, at Syria skulle
restaurere byen og la innbyggerne flytte hjem igjen. Men det er aldri blitt
gjort.
Til det er Quneitra for viktig for propagandaen. Byen er
nemlig ganske ødelagt. Israelerne: som følge av krigen som bølget fram og
tilbake. Syrerne: som følge av israelske bulldosere og hærverk, som på
denne måten kvitterte for tilbakeleveringen, for det internasjonale
presset. Når man ser hvordan vegger og tak ligger som stabler med
betongflatbrød utover området, er det vanskelig å bli overbevist om at
dette er resultat bare av krigshandlinger. Resten av Golanhøydene er fortsatt i
israelernes vold, og nå annektert. Nybyggere er etablert. Jeg har, med
andre ord, hatt utsikt til israelernes nyetablerte lebensraum. Det heter
selvsagt noe annet på den politiske kanten.
 For å komme inn på arenaen passeres 4 sjekkposter hvorav én er FN sin.
Fram med pass og passerseddel. Området skal nemlig være en buffersone
styrt av FN. Vakten som følger oss er imidlertid syrisk. Tro bare ikke
man kan vimse rundt på egen hånd. Han bærer også passene, ingen skal kunne
rømme. Først sykehuset: Bygningskonstruksjonen står, men er gjennomhullet
av kuler og bomber.
"Brukt som skyteblink", står det på skiltet utenfor.
Og det høres ille ut. Nå skal vi forestille oss pasienter som lå der inne,
for syke til å rømme mens israelerne lekte seg med sine dødelige våpen utenfor. Som sagt, skallet
av huset står. Det kan man knapt si om husene omkring. Kirken og moskeene
overlever også som skrog, likeens noen bygninger langs hovedgaten. Her
camperer syriske soldater, men uten at de lager det koselig omkring seg.
Da skades vel propagandaeffekten.
Seks generaler og oberster - eller hva
de nå er - sitter i skyggen av et tre og nyter kaffe og frukt. Vi
inviteres med i selskapet. Til slutt, da selskap og omvisning er fullført, havner vi
på en restaurant. Fra taket kan man, med utlånt kikkert, titte på den
israelske aktiviteten ikke så langt borte. En Coca-Cola bil lyser rødt i
det fjerne.
I Syria selges ikke Coca-Cola. Kanskje er det god nok grunn
for Bush til å angripe? Han ønsker å gjøre hele verden til lykkelige
amerikanere, og da er det viktig at alle får nok Coca. Klokken er
ettermiddag og jeg må ha lunsj. Fin restaurant, men pussig nok i en
internasjonal sone, ingen snakker engelsk. Her vet man imidlertid råd,
ringer til en mann de kjenner som kan oversette. Dermed tas min
lunsjbestilling opp gjennom telefonen, og som viskeleken formidles den
tilbake gjennom telefonen. Som viskeleken forandres lite til mye, fattig
til rik, få til mange. 8 - 10 fat med retter, utenlandsk øl og en regning
jeg neppe får se maken til i dette landet. Typisk: Her lages en gedigen
misforståelse ut av et "smart" trekk fra vertens side, men regningen
leveres kunden - gjesten.
|
|
Problemene startet allerede rett etter frokost. Avtalen var å møtes klokken
9, seks polakker og jeg. De andre hadde undersøkt saken og kjente
formalitetene, ble det sagt. Guideboken sier vi kan få vår passerseddel i
Innenriksdepartementet, som holder til midt i byen. Skulle være unnagjort
på 10 minutter. Men der, etter at en av de 15 politifolkene, som
tilsynelatende ikke har noe å gjøre, har studert mitt pass, sier han at
"nei, de utsteder ikke tillatelser til Golanhøydene. Dere må dra til
Sikkerhetspolitiet". Han gir oss adressen skrevet på arabisk, merker av på
kartet, og vi labber i vei. Etter en del hjelp og en smule fram og litt
tilbake, finner vi Sikkerhetspolitiet som holder til ca. 3 kilometer
utenfor sentrum. Der studeres passet mitt, før man smiler unnskyldende og
forteller at dessverre, de utsteder tillatelser kun til arabiske reisende.
Han gir oss en ny adresse og en annen flekk på kartet tre kilometer
utenfor sentrum. Men til en annen kant. Og da vi endelig nådde det riktige
kontoret, som holdt til i en boligblokk med væpnet vakt utenfor, tok det
en halv time før vi hadde passerseddel: En felles som gjaldt hele gruppen,
alle 7. Da hadde vi rukket å beundre tøffe gutter i sivil, som - liksom tilfeldig
- står utenfor kontoret og henger. Til og med sigaretten holdes som om
det var en kølle. 2 ½ time tok det som skulle tatt 10 minutter. Vi kan jo riste på de bortskjemte hodene våre
og le av byråkratiet, men faktum er jo at landet er i krig. Med ujevne mellomrom dukker det opp
israelske fly med bomber til offentlige kontorer og installasjoner. Ikke så lurt da å operere med adresser ssom er alt for tydelige.
Med passerseddel i orden var det
tid for å finne rett busstasjon og riktig minibuss. 5
kroner koster de 60 - 70 kilometerne til Quneitra. Poenget med å reise
flere sammen var å leie en felles bil, men dette poenget forsvant i en overfylt
minibuss. Før busstart måtte vi fylle ut skjema: Navn, fødselsår,
passnummer, fars navn, mors navn. Så bar det i vei mot sør vest
med Anti-Libanonfjellenes snøkledde topper til styrbord.
"Assad" betyr "løve" på arabisk. Langs veien henger mangfoldige store og
små bilder av gamlepresidenten, av og til med ungpresidenten ved siden av.
Han har erklært at han vil følge i sin fars spor. Det lover ikke godt
for demokratiet; heller ikke for de militære seire. Som regel er bildene
kranset av syriske og palestinske flagg: Løven - palestinernes sterke
beskytter. Når jeg ser bilde av unge Bashar Assad med mørke solbriller, tenker jeg heller på Ringo Starr enn noen beskytter.
Islam er på frammars. Her bygges nye moskeer. Men de bruker tydeligvis
ikke samme ferdighuskatalogen som i Tyrkia. Her er stor variasjon også i
minareter. Midt i Damaskus bygges en kjempekatedral på 11 etasjer. På
Martyrplassen står en moskémodell i stein på sokkel 20 meter over
asfalten, som en moskeenes St. Simeon.
|
