Saladins sarkofager
 Tid for barbering. Syriske barberere skyller visst ikke av skummet, eller
skumrestene, men tørker kun med et håndkle. Ellers gjør de nøyaktig som i
Tyrkia: 2 innsåpninger og de samme håndgrepene. Men dagens mann serverte
også kaffe. Uten å spørre først, som en del av servicen. Dessuten stusset
han håret litt i kantene, uten at han tok overpris av den grunn. En pussig
detalj: Tyrkiske fagfolk er forsiktige, slik at man ikke får barberskum i
munnen. Enten bruker de derfor en finger mellom nese og lepper, eller de
klemmer kostebusten flat. Her derimot gjør de tegn til at kunden skal
knipe munnen sammen før de kliner til. Så var det vel bare å tørke leppene
etterpå? Hva med markedsføring av barberkrem med jordbærsmak?
 Passerer et lyseblått bakeri, der de roper meg tilbake og krever avfotografering. Da
er det bare å gjøre som de sier. Og så: Endelig et vannhull. Et ølhull,
mener jeg. Midt i Den rette gaten. Der har det ligget helke tiden, hvem vet, kanskje
det er huset til Judas,
der Ananais hentet Saul. En bar. Her er til og med tyrkisk toalett -
altså europeisk porselen med vannrør i akterenden.
Umayyadmoskeen er attraksjon nummer én, den første monumentale bygningen i historien om Islam. Den er rektangulær, måler 97 x 156 meter og har tre
kvadratiske minareter - en av dem for Jesus. Han skal visst komme denne veien på dommens dag. Mon tro om det også blir en torsdag. Ved inngangen får kvinner,
som ikke allerede er kledd etter reglementet, utlevert munkekutter for å
skjule skaperverket for Herren.
 Jeg innbiller meg at nonnekapper ser
annerledes ut. Allerede ved inngangen til moskégården kan man blotte
føttene og levere skoene til garderobevakten. Så går man barbeint rundt på
den gloheite marmoren i den vakre gården, som er like bra til rekreasjon
som nordmenns søndagsturer, og man kan beundre den 1300 år gamle
bygningen. Tomten er eldre. Her var katedral, til Johannes Døperen - det
unnlater nok ikke kristne å minne om. Hodet hans skal ligge der inne i
moskeen.
Det sies også at Husein (sønn av Profetens svigersønn Ali) sitt
hode er gravlagt her. Det ble tatt med i triumf etter Umayyadenes seier i Kerbala i 680. Men her var også romersk tempel til Jupiter, og enda
tidligere arameisk tempel til guden Hadad.
|
|
Muslimer og kristne delte kirkebygningen i flere år før den ble revet og
gjenoppsto som moské. Det hører med til historien at araberne, som gjerne liker
forhandlinger, også forhandlet med de kristne om overdragelse av kirketomten før
den ble konvertert. Til gjengjeld fikk de en annen tomt i tillegg til at de
beholdt sine andre kirker. Kalifen (al-Walid) leide bysantinske arkitekter og
håndverkere til jobben. Med andre ord: Den gangen hersket fordragelighet
religionene imellom. Senere ble Den store moskeen mønster for moskeer i Hama,
Haram, Aleppo, og Cordoba.
 På samme område, i
et eget mausoleum, ligger kurderen Saladin (ikke bare hodet), Egypt og
Syrias hersker, Jerusalems gjenerobrer (1187). Her er to sarkofager. Det
er en smule uklart om han ligger i den hvite - donert av den tyske keiser
Wilhelm II - eller den blå og brune som er bevart av osmannerne. Saladin
døde 4. mars 1193 i Damaskus. Det har neppe vært myndigheter her siden som
ikke han anerkjent hans storhet, så det slett ikke usannsynlig at det
faktisk er restene av Saladin som ligger i den ene eller andre sarkofagen.
 Det er blitt noen butikkvisitter. I syriske butikker kan man rolig sitte og drikke te -
som lages ordentlig - uten stadig mas om å kjøpe. Det virker som innehaverne synes det er fint bare å bruke litt av sin gjestfrihet
på en utlending. Før eller senere kommer det vel en som også kjøper noe? I
en butikk greier jeg å overbevise eieren at det er viktigere at han viser
meg, hvor man kan sitte utendørs og drikke øl. Han forlater butikken sin
og vi går til perrong B på jernbanestasjonen (WC i vognen). Etter et par
flasker og en god prat, reiser vi oss opp for å gå, og han sier: "
 Kan
jeg stille deg et kanskje provoserende spørsmål?" Jeg svarer ja vel,
og han spør: "Kan jeg få kysse øynene dine?" Jeg sier OK, og lurer på om han vil
gjøre det her på gaten.
 Nå er homofili forbudt i Syria, så han vil vente til
ingen ser det. I stedet for å fortsette tilbake dit han hører hjemme, følger han
meg over den blå gangbroen som krysser Al Nasr gaten på min vei
hjem. Der oppe er det få folk, men han vil ikke kysse øynene mine der
heller. Og utenfor hotellet mitt - siste sjanse - spør han om han kan være
med på rommet og kysse der. Men det kan han altså ikke, da blir det
opplegg ut av det. Så grei er jeg ikke. Han var imidlertid en behagelig
type, ganske forsiktig og ydmyk, og med en framtoning som slett ikke
bekrefter homofordommer. Og ønsket var nå litt søtt, da. Men hvor
er alle de vakre kvinnene som kan reagere på samme måte, det behøver ikke
være overarmer eller øyne, bare det er like intenst. Da skal jeg vurdere å
la dem få bli med opp på rommet.
 Mine to polske venner ble invitert til øl
ved vognen til Paris fra Bagdad. Dessverre hadde restauranten bare to
kalde øl, så jeg sto over. Dermed flyttet vi oss til restaurant Karnak,
der det var ganske fullt. En siste øl ble inntatt på baren i Den rette
gaten i gamlebyen. På veien hjem trålte vi souqen inntil ganske sent. Her
er yrende kaféliv, dog ingen særlig spirituell glede. Det røykes, kaffes
og tees. Man inviteres selvsagt straks til å sitte ned. De få turistene
som er i Damaskus sitter allerede, og man får nye venner.
|
