En gammel historie i Damaskus
De vakre kuplene jeg passerte i går tilhører den
shiamuslimsk moskeen til Roqai'ya (Roqiiah), datter av Husein
(hodet hans skal være i Umayyadmoskeen), datterdatter av Ali, profetens
nevø og svigersønn. Roqai'ya døde som sin far ved Kerbala i 680. Og hun er altså nær nok slektning til å være hellig.
Hennes
praktfulle, gullbelagte kiste kan kysses her inne. Her er nydelige tepper,
blå veggmosaikk, marmor.
 Her finner man også det gylne stamtreet som fastslår slektskapet. Grønn er islams farge, som Paradisets hager. Men
du verden som de får det til også i blått. På grunn av generasjoners
forbud mot bilder av mennesker og dyr, har man drevet det langt i annen
type billedkunst. For ikke å stille seg i Herrens sted som skaper, har man
hatt et sånt forbud. Men å stille seg i Herrens sted som tilintetgjører
har vært greit. Drap, i eller utenfor krig, kunne vel i prinsippet vært
overlatt til Gud selv.
Titter du opp mot himling eller kuppel i håp om å få øye på et snev
av Paradiset, kan du kanskje i stedet få se et aspekt ved deg selv, for her
er speilglassmosaikk lagt i fasetter.
Som å se inn i tusen kaleidoskoper.
Juggel? Kanskje. Men det er med juggel som med klisjeer. Først en original
som er så god at andre prøver å ta etter.
Og på samme måten vil også den
første gode kopi man opplever fortone seg som en original. Her inne
hersker en slags likestilling,
 siden kvinner og menn har fått adgang til
hver sin side av Roqai'yas sarkofag.
Sitter i "The old House" i Den gamle By og drikker søt arabisk kaffe.
Egentlig inne i en hage, men det er ikke alltid så lett å skille ute fra inne.
Her er springvann som tennes med bryter i anledning mitt besøk. Rundt på veggene
henger fargerike kilims, i nisjer står gylne parafinlamper og krukker. I et bur
på veggen kvitrer en gul kanarifugl. Som så ofte er jeg eneste gjesten.
|
|
I tre dager satt Saul der blind. Han verken spiste eller drakk. I Damaskus
bodde en disippel som het Ananias. Herren kalte på ham i et syn og sa: "Gå
bort i den gaten som kalles Den rette, og i huset hvor Judas bor, skal du
spørre etter Saul fra Tarsus.
For han har hatt et syn og sett en mann
som heter Ananias komme og legge hendene på ham, så han kan få synet
igjen" (Ap 9,10-13). Den rette gaten er like rett i dag, ca 1½
kilometer lang. Ananais tok ham med hjem, døpte ham og kurset ham sikkert
en smule i teologi, et viktig supplement til Den hellige Ånd. Slik ble Saul til Paulus og misjonær. Best er de nyomvendte; før spørsmålene og
tvilen kommer seilende. Der er det nå en grottekirke og et aldeles
utmerket toalett. Jeg har vært bra i magen lenge, men i dag virker det som
slusene igjen er åpnet. Passer fint da, at jeg fant doen til Ananias og
Paulus, og der er kraft i det hellige vannet.
Paulus begynte og preke i Synagogene i Damaskus, og er det ikke alltid
slik, forrædere møter mest motstand og hat. Nyomvendte er gjerne
forrædere, Paulus var faktisk på jakttur etter kristne, skulle
føre dem i lenker til Jerusalem for en sannsynlig
steiningsseremoni. Så sviker han altså. Er det rart jødene
planlegger å ta livet av ham? Døgnet rundt holder de vakt ved
byportene.
Men en natt får hans disipler ham ut ved å
fire ham ned langs bymuren i en kurv. (Ap 9, 25). Og nettopp her ved
bymuren der dette foregikk, er St. Paulus kirke etablert.
 Hvis det nå er
her. En gammel mann viser meg rundt i det nyrestaurerte anlegget. Han er i
hvert fall ikke i tvil, og sikkert heller ikke Paven, som har vært her før
meg.
Men så var ikke dette en helt original fluktfortelling. Den som kjenner Gamle testamentet,
og det må vi anta at forfatterne av det nye gjorde, vet at spionene som
Josva sendte til Jeriko og til skjøgen Rahab, også ble firt ned langs
bymuren for å komme unna forfølgerne (Jos 2.15). En annen tid, et annet
sted, men samme manus altså.
|
